Pappa, langt utenfor rimelighetens grenser.



Dere som har fulgt meg gjennom de årene jeg har blogget, har også sett mitt engasjement for fedres plassering ifht. mors rettigheter når det gjelder samvær med barn, etter brudd. 

Jeg møter stadig på historier som er mer eller mindre halsbrekkende, og det kan jeg ikke la ligge. Noe er forferdelig galt med de lover og rettigheter en far, og ikke minst et barn har i samværsøyemed. Det er duket for et skikkelig sirkus uten sidestykke, når det kommer til hvordan disse lovene håndheves av et ikke eksisterende støtteapparat for far og barn.

Ofte, altfor ofte, får jeg henvendelser fra en far som sliter, en far som har gitt opp, en far som er nedbrutt en far som kjemper en ensom kamp, en far som savner, en far som gråter, en far som ikke har flere penger til å kjempe, en far som har gått konkurs - en far som bare vil være far, men som ikke får lov til det! Fortvilelsen lyser langveis, og det er helt sikkert tilfeller der de kan takke seg selv. Men jeg vet om tilfeller, der de kan takke en umoden og egoistisk, mor som mer enn gjerne utøver sitt rettsmessige maktovergrep.

For det er et maktovergrep. Ikke bare mot en far, men mot sitt eget barn. Hvordan kan dette være forenlig med det å være en god omsorgsperson? En god mor? Det er ikke det, og det er på høy tid at disse rettighetene og lovene som underbygger de, tas opp til ny vurdering. Se på hele dette systemet. Våre ellers så velregulerte lover, nedtegnet i minste detalj, viser her et avvik de fleste burde reagere på. Snu på flisa og se for deg en mor, som skulle være nødt til å kjempe for sitt barn på denne måten. Hvorfor står ikke mor og far sammen om hva som er til det beste for barnet? Burde ikke dette vært et soleklart krav? Et lovregulert område. Er ikke det beste for barnet å ha begge foreldre involvert i sitt liv?

Det ropes om likestilling. Joda, fra den ene snakkesalige parten, mor. Eller kvinnen generelt. Jeg er enig i at det skal være en likestilling mellom kjønn, helt klart. Derfor forundrer det meg at far står så rettsløs og tilsidesatt som han gjør, i de tilfeller der mor helst skulle sett han ute av bildet. Samtidig så gir ordet likestilling en bismak av en dårlig skjult egoisme. Og det er disse som snakker til det beste for barnet! Er det å holde far unna sitt barn, alltid det beste?

Det snakkes om barnets behov for far, og utrolig nok har flere av de lærde konkludert med at et tett samvær, som f.eks overnatting i de første årene, med far, kan være til skade for et lite barn. Dette er i alle fall hva flere familievernkontor forholder seg til. De har kun lest halve begrunnelsen, der dette blir foreslått dersom forholdet mellom mor og far har vært voldelig. Hvorfor sauses dette sammen med forhold der dette ikke er tilfelle? 

Ja, selvsagt skal man ta amming på alvor. Selvsagt skal man tilpasse dette barnets alder. Selvsagt skal man ta hensyn, både til mor og selvsagt barn! Hva med far? Har han så lite i et barns liv å gjøre at vi kan tillate at han skyves bort fra barnet, nesten som en forbryter? Hva med den langsiktige biten av det å få en god relasjon mellom far og barn? Resten av farsfamilien, som helst går gjennom far - selvsagt? Er ikke det viktig for barnet?

Det mest morsomme her er jo at mor gjerne skaffer barnevakt, med overnattinger, lenge før far er den som kan sies å være passende for barnet. Det er tilfeldige venninner, slektninger og andre "godtatte" som tilgodesees dette. Mens far, nehei det kan være skadelig for barnet, han skal da ikke tilbringe en time alene med sitt barn! Her skulle det vært en regel om at far er den første som skal ha tilbudet om å ha sitt barn, der mor ikke kan være tilstede, eller bare skal ha litt luft mellom vingene!

En far kan nesten ikke, si at han er glad for sitt nyfødte barn, ikke skryte, ikke være så veldig åpenbart lykkelig. Hvorfor? Nei, for det er ikke far det handler om, det er barnet! Far har blitt degradert med sine følelser, og får stadig slengt imot seg en god porsjon hersketeknikk i form av - det er barnet som er det viktigste. Hva i alle dager er dette for noe? Jeg kan ikke forstå det! Er det slik at dersom en far er åpen om sine følelser, så tenker han ikke på barnet? 

Og Gud forby, i vår iver etter å beskytte våre barn, som riktig er, går vi likevel over enkelte grenser som aldri burde blitt tegnet opp. Fedre som ALDRI ville misbruke sitt barn, kan knapt nok bytte bleie, eller ta seg et felles bad med sin datter (og sønn for den saks skyld) før han har en trussel om et "mulig mistenkt overgrep", hengende over seg. Det er fedre som er redd for at deres helt normale oppførsel, skal tolkes dithen, Med rette vil jeg si, om man ser på hva som kommer rullende frem av symptomer, der barn blir brukt som hevnverktøy av mor. Dersom du googler denne problematikken så kommer dette nesten frem som et begrep. Mor løy i retten, anmeldte far - urettmessig. Flere forteller om en mor som har blitt misbrukt, som ser seg nødt til å beskytte sitt barn mot far. Vel vi har en annen statistikk som sier at de som er misbrukt, psykisk/fysisk, gjerne gjentar dette selv. Bør vi holde barn unna en misbrukt mor, av den grunnen? Nei..

Alt dette fordi?

Når en far ønsker å se barnet sitt, ha en nær relasjon til det, være med i dets oppvekst, ta del i ansvar og omsorg, og når ingenting annet burde tilsi at han ikke skal det, så burde han få lov til det! Det er en skam at de er nødt til å kjempe for det på den måten de faktisk må. Å gå til retten for å få "levelige" forhold til sitt barn så må en ha mellom kr. 250.000 - 500.000 for å vinne frem. Hvorfor? Hvorfor skal det koste så mye? De som ikke har disse pengene, vil sakte men sikkert fjernes fra barnets liv. Etter at de selv har nådd sitt tak for hva de kan legge på bordet. Jeg vet om fedre som har solgt bolig, og flyttet inn til sine gamle foreldre for å klare dette. Hvor er logikken i dette?

Det aller verste for et barn er ikke å vokse opp uten en forelder. Det aller verste er når de vet at de er i livet, og likevel ikke har noen kontakt. Men det er visst ikke så viktig. Hvordan kan det være det, når man ser hvordan slike saker løses?

Hvilke tilbud har far om hjelp og veiledning, hvordan blir han tatt imot, hvilket støtteapparat finnes der og hvor kan han henvende seg? Om du på egenhånd prøver å finne ut av dette, uten advokathjelp så vil du møte en jungel full av uforståeligheter, og bekreftelse på denne galskapen. Noe må gjøres, det må legges klare føringer slik at et barn, uavhengig av om foreldrene er sammen eller ei, skal kunne ha et like godt grunnlag for relasjonsbygging til far, som til mor! Vi vet at slik er det ikke tilrettelagt for i dag, hvordan kan vi godta det? Barnets beste meg midt i nakken!

Jeg gjorde et forsøk på å skrive dette uten å blande inn mor, men som regel og i de tilfeller jeg snakker om, så er det nettopp mor som er det store hinderet. Jeg snakker ikke her om fedre som gir faen, som ikke følger opp, eller som ikke ønsker å involverer seg. Det er nok av de, men jeg snakker her om de som virkelig vil - men ikke får lov og som må kjempe for noe som burde være selvsagt.

Det er å være pappa, langt utenfor rimelighetens grenser!

Noen av de tidligere blogger jeg har skrevet om emnet, finner du link til her:

http://lillja.blogg.no/1468265570_nr_du_gir_faen_i__bet.html

http://lillja.blogg.no/1456690212_nr_mor_saboterer_for_.html

http://lillja.blogg.no/1457007255_si_ja_til_likeverdige.html

Vi har et system som sies å være laget til det beste for våre barn, etter samlivsbrudd. Men er det virkelig det, når realitetene gås nærmere i sømmene? Hvorfor er det så vanskelig å samarbeide, slik at man unngår både advokater, krangler og skadelidende barn og fedre? Hva ligger bak, der det egentlig ikke er noe? Hvorfor er systemet så tungrodd, urettferdig, tidkrevende og ikke minst dyrt? For far... Vi må våge å ta en debatt om dette, fordi det er så mange som opplever det slik. Det kan ikke være slik at man skal være redd for å snakke om det, i frykt for konsekvenser. Så, på vegne av de fedre som forståelig nok ikke tør, jeg tør!

Del gjerne innlegget, eller innleggene, til alt og alle. Dette har ligget i dvale så altfor lenge, til skade for våre skatter, barna! De fedreløse... Takk!

 

#blogg #familie #mor #far #barn #mamma #pappa #datter #sønn #samliv #samlivsbrudd #rettigheter #samvær #system #lover #regler #samfunn #debatt #urettferdig #skjevdeling #egoisme #makt #likeverd #foreldre

 

 

12 kommentarer

Jeg har sittet på den andre siden av gjerdet. Sett hvordan mor har gjort alt hun kunne for å holde barn og far fra hverandre.

Det er mange mange mødre som aldri burde hatt omsorgen, og sikkert noen fedre også.

Det handler ikke om de voksne her. Et samlivsbrudd skal ikke svekke et barn, men på meg virker det ofte slik. Mor skal ha viljen sin.

Jeg skjemmes på mange mødres vegne, og ønsker som deg en mere rettferdig saksbehandling for fedres rett til samvær og ikke minst retten til å være far.

Lillja.blogg.no

23.09.2016 kl.10:52

Vanja Ch. Kvalstad ( Inne: Det er helt forferdelig. Men nå ser jeg at Solveig Horne tar tak i noe a problematikken. På tide sier nå jeg :)

tanketromling

22.09.2016 kl.13:23

Jeg har skrevet om "min" variant på bloggen min om du vil sjekke den ut.

Lillja.blogg.no

23.09.2016 kl.10:52

tanketromling: Hva heter bloggen? Leser den gjerne :)

Tonje

22.09.2016 kl.19:17

Jeg er helt enig og syns det er så bra at du adresserer dette. Jeg har opplevd at en god kompis som er en fantastisk fra har så å si null samvær med sin flotte sønn. Her er moren sinna fordi far var utro en gang og bruker det for alt det er verdt. Jeg forsvarer ikke utroskap, men blir fortsatt sint når mor bruker hennes sårede følelser mot far. Her var bf utro, og de tre første årene var han null interessert i å være pappa. Når han kom krypende tilbake falt det meg aldri inn å bruke alt han gjorde mot meg i mot han for å nekte barnet. I dag har vi 50-50, en gutt som stortrives hos far og stemor. Vi har et utrolig bra samarbeid uten kjefting, kommentarer, rykter osv. Vi møter opp på fotballkamper sammen, jeg snakker like godt med hans dame som med han. Gutten min har et fantastisk forhold med bf sin familie, og selv om noen av de ikke liker meg og omvendt kommer jeg ALDRI til å nekte de å ha noe med gutten min å gjøre. Jeg bor langt unna min egen familie og de har tidligere skapt kvalm fordi de er engstelige for at jeg skal dra hjem og ta med meg gutten min, men jeg stortrives her jeg bor og når jeg fikk forklart de det roet det seg betraktelig. Det er folk i den familien som ikke liker meg men jeg er både høflig og snille mot de uansett. Det handler ikke om meg som mor men om sønnen min. Skulle ønske mange mødre gikk i seg selv og endret adferden sin. Det skader barnet mer enn mor.

Lillja.blogg.no

23.09.2016 kl.10:56

Tonje: At en mor bruker barnet som hevnverktøy er ikke bare sykt, men det bør også anmeldes. Slik jeg har forstått dette så er dette ulovlig, og kommer inn under en strafferamme. Jeg tror man skal bli flinkere til å se på hvilke alternative veier man kan gå. Det samme gjelder jo for psykisk terror!

Vet du, jeg blir glad av å lese om mødre som deg. Det du beskriver er nok hverdagen for mange, etter et brudd. Slik vil det alltid være, og det gjelder å overse, og svelge mange kameler for sitt barns skyld. De som ikke forstår det, skulle vært nødt til å få opplæring i det. Umodenhet, og egoisme gjør ingen til en god mor.

tanketromling

23.09.2016 kl.12:30

Hehe du er litt seint ute. Innlegget skrev jeg i går, men jeg sletter fortløpende og nå er dette innlegget sletta.

Lillja.blogg.no

23.09.2016 kl.12:51

tanketromling: Ah, ok... Men ha en god helg i alle fall :)

tanketromling

23.09.2016 kl.12:52

Hehe takk i lige måde! :)

Lillja.blogg.no

23.09.2016 kl.12:57

tanketromling: :)

Far til 5

04.10.2016 kl.15:58

Hei Lillja,

Dette er noe av det fineste og mest reflekterte jeg noen sinne har lest. Håper mange tar seg tid til å lese ditt innlegg.

Kjenner jeg blir fysisk uvel når jeg tenker tilbake på min egen tid - kampen for det aller kjæreste i livet på den ene siden og en rå overmakt på den andre.

Jeg er heldig som i dag har det veldig bra med mine barn og eks. - men jeg vet smertelig godt hva du skriver om.

Lillja.blogg.no

04.10.2016 kl.16:06

Far til 5: Tusen takk for det. Ja, jeg håper mange får dette med seg.

Godt å lese at du og dine barn har det bra nå.

Skriv en ny kommentar

hits