hits

De aller verste dagene i mitt liv!

Hvor skal jeg begynne? Hvordan skal jeg begynne denne skrivningen? Hva vil jeg med det? Vel, i disse dager, uten å være helt presis på datoen - gikk jeg gjennom min absolutt verste periode i livet mitt, noen år tilbake. Uten sidestykke, og til sammenligning med noe. Om jeg selv skal si det, ikke for å skryte, så har jeg vært igjennom en del.

Steffen, min yngste av to sønner, ble plutselig alvorlig syk. Så syk at det stod om livet. Han fikk noe som heter Dilatert Kardiomyopat eller voksende hjerte. 

Det holdt på å gå riktig så galt. Han kom, etter mye om og men, til Rikshospitalet. Da hadde han altså vært innom 7 leger, som ikke hadde henvist han videre. Det hele var et mareritt, jeg ikke så noen snarlig ende på. Alt gikk i sirup.

Steffen var syk, alvorlig syk. Det stod om livet, og jeg ante ikke hva jeg hverken skulle tenke, håpe eller tro på. Jeg gikk inni min egen lille verden av tragedie, sorg, avmakt og fortvilelse. Det var svart, bekkmørkt! Hvordan skulle han kunne reddes fra denne faren? 

Men, han kunne det. Dersom det bare døde noen som hadde et matchende hjerte å gi bort. Makabert men sant. Jeg satt aldri der å håpet på at noen skulle dø. Den tanken var helt forferdelig, samtidig som det var mitt største ønske. Jeg ville jo at min sønn skulle leve. 

Livet er slik at vi skal dø, alle som en, før eller senere. Uansett ville noen dø, uavhengig av mine tanker som var i et evig virvar uten svar eller konklusjoner. Men det var jo slett ikke sikkert at den "riktige" ville dø i tide. Det hastet! 

Når jeg trodde han ikke kunne bli verre, så ble han litt verre. Til slutt var formen så dårlig at det ble satt inn et titanhjerte. Dette gikk han med i ca. 4 mnd. Det er her teknologien går over min fatteevne. Han hadde hverken puls eller blodtrykk i denne perioden. Satt man nær han så kunne man høre en susing. Slik gikk blodet jevnt og trutt gjennom kroppen, mens hans eget hjerte lå der, uvirksomt. 

Endelig, etter mange måneder på tå hev og nervene i spenn, kom beskjeden. De hadde funnet et hjerte til han, som kunne passe. Jeg var i ekstase, og en bunnløs fortvilelse på samme tid. Veien til å få dette nye hjertet til å banke i min sønns kropp, var ikke kort. Endeløse timer gikk, før legene kunne fortelle at transplantasjonen var gjennomført, og de neste dagene ville fortelle om det var vellykket. 

Det jeg husker aller best fra denne dagen var at jeg måtte ta flyet fra Kristiansand til Oslo. Jeg hadde et mål, og det var å møte Steffen før han gikk inn til operasjon. Jeg viste jo at dette var en risikooperasjon der utfallet kunne være den sikre død. Kl.08.00 ble han trillet inn, og jeg ankom sykehuset kl.08.10 For en vannvittig sorg jeg kjente over det at jeg ikke rakk han. Dette plager meg enda den dag i dag, selv om alt gikk bra. Det var sikkert en liten bagatell i den store sammenhengen men gjorde likevel et voldsomt inntrykk på meg. Det å ikke få ønske han lykke til, og kanskje få se han i livet for siste gang. Ingen tvil om at jeg hadde forferdelige panikk og krisetanker. 

Ellers gikk resten av dagen, med et voldsomt tomrom. En sorg over at min sønn ikke lengre hadde det hjertet han var født med. En forbannelse over at det var han som lå på operasjonsbordet. Sinne over at han ble oversett av så mange leger før han kom så langt som til transplantasjon. Og sist men ikke minst, en stor takknemlighet for at han nå fikk muligheten til å leve videre.

Derfor skriver jeg nå, om de aller verste dagene i mitt liv. Den gangen vi satt og ventet på et hjerte, som skulle føre min sønn tilbake til livet igjen. I takknemlighet over å ha fått denne sjansen, så ønsker jeg at alle som leser dette, vil ta stilling til å bli organdonor. Det er så enkelt som å bare si det! Ja, jeg vil bli organdonor. 

Ikke tro, som jeg gjorde, at dette angår meg ikke. For plutselig og helt ut av det blå ble min spreke og friske sønn, dødssyk. Det angikk en vanlig person som meg, da kan det like gjerne bli deg. 

Veldig mange tenker ikke over dette før de blir stilt med realitetene, dette er mine realiteter. Del innlegget, slik at så mange som mulig får tenkt igjennom dette spørsmålet. Jeg hadde blitt utrolig glad, og ydmyk om jeg visste at bare èn person lot seg påvirke av dette jeg har skrevet her. 

Takk!

#blogg #familie #sønn #mamma #sykdom #død #liv #organdonasjon

 

6 kommentarer

Atle

01.02.2018 kl.20:26

Vi mistet et barnebarn for noen år siden så jeg kan forstå hvordan du hadde det 💓

Lillja.blogg.no

01.02.2018 kl.20:27

Atle: Så grusomt :`( <3

Ei_heks

01.02.2018 kl.22:22

:'(

Delt! <3

Lillja.blogg.no

01.02.2018 kl.22:23

Ei_heks: Takk <3

Marianne

02.02.2018 kl.10:01

❤ tøff tid for dere, ønsker dere alt godt❤.

Har donorkort i lommeboka. Har en sønn (snart 18) men medfødt alvorlig hjertefeil (Hypoplastisk venstre hjerte syndrom) mulig han må ha nytt hjerte med tiden, går greit med han nå.

Lillja.blogg.no

02.02.2018 kl.12:29

Marianne: Takk for det!

Ønsker alt godt til dere også <3

Skriv en ny kommentar