Hårsåre mobbeofre…

Det å bli mobbet er en forferdelig handling som levner en grusom følelse igjen hos de som utsettes for det.Tilbake sitter et menneske i ruiner, som kanskje sliter daglig med å forholde seg til en verden der alle er potensielle mobbere. Grunnen er enkel, de har altfor mange gang møtt mennesker som både bevisst og ubevisst har tråkket på deres person.  Det handler om tillit til mennesker, og når mennesker svikter, som ved mobbing, så er det ikke like lett å møte de med et positivt sinn. Mistenksomheten for menneskers motiv, vil alltid lure i overflaten!

Når denne mistenksomheten har pågått over år så vil det tilslutt manifestere seg som en sannhet, fordi du stadig får disse bekreftelsene du ser etter, om de er reelle eller ikke. Du mobbes, og er mindreverdig!

Det er så lett å si at du må ta deg sammen, begynne å stole på mennesker, se positivt på livet. Så mye lettere sagt enn gjort! Dersom det var så enkelt så ville ikke konsekvensen av mobbing vært det de er, ødeleggende!

Likevel, så tror jeg at man ofte begynner litt feil idet man “tar tak” og skal til å bygge seg opp til å kunne møte verden på en slik måte der du tar tilbake din verdighet som mobbere har “tatt” ifra deg. 

Du begynner å si ifra, høyt og tydelig! Du har blitt behandlet urettferdig, nedverdigende, umenneskelig osv. Og det er det ingen tvil om. Men med å fokusere på hva og hvordan du har blitt møtt, så er det en mulighet for at du ikke vil bygge deg opp ved å hele tiden ha fokuset på fortiden. For det er nemlig det du har. Du snakker om historier som går årevis tilbake, de som har gjort noe med deg. Det er viktig for deg å få lov å snakke om de, men på et punkt blir du nødt til å gå videre. 

Du fremstiller deg som et offer, og vil med det bli sett på som et offer. Du vrir og vender på hvert ord som kommer i din vei slik at det kan passe til dine mindreverdighetsfølelser! Kjenner du deg igjen? Det er her du må jobbe. Du får ingen selvtillit av å rope ut dine frustrasjoner. Medlidenhet ja, men er det oppbyggende i seg selv? Jeg tror ikke det. Derimot så tror jeg den forståelsen, som er blant de fleste du møter på din vei har, er vel så viktig. Du er forstått!

Det er to forskjellige ting å snakke/skrive om de opplevelsene man har fått/har etter å ha blitt mobbet, og det å leve i de. For å komme videre så må du faktisk selv ta skrittet og endre din tankegang. Du må flytte ditt fokus fra den rollen som offer. Du er ikke et offer men et fullverdig menneske i det samfunnet du er i, uavhengig av hva eller hvordan du har blitt møtt tidligere. Slutt å tro at enhver negativ wib er hintet til deg. Tonefallet til enkelte mennesker, som gir deg ubehagelige flashbacks, behøver ikke å bety det du først tenker. At det er nedlatende eller spydig og ment som et stikk til deg. Øv deg på å overse slikt som vekker ubehag hos deg, ikke la det gå så hardt innpå deg. Ikke vær så hårsår rett og slett. Sannsynligheten er stor for at dine analyser ikke er riktige fordi de blandes i altfor stor grad med dine negative tanker om deg selv. 

Jeg vet at dette ikke er enkelt og jeg har heller ikke løsningen på hvordan dette skal fikses for alle og enhver. Det jeg vet er at all endring starter i oss selv, i tankegangen vår. Det er heller ikke mulig for andre mennesker å  “stjele” dine følelser. Du gir de ifra deg selv ved å psyke deg ned, og bli der.

Fortell din historie men slutt å analysere mennesker rundt deg med tanken på at det er noe de sier som er myntet på deg og din person. Og er det slik det henger an, og så da??? Du er din person, ta den personen tilbake! Det er din verdighet, og det er den plassen du skal ha i samfunnet. Den verdige, ikke offeret! Ta den tanken med deg i allefall. Det er en treningssak som noen vil mestre bedre enn andre, som alt annet 🙂

Det er utfordrende å omgås mennesker som befinner seg i den negative sonen konstant! De suger all energi av deg. Ofte er det mennesker som virkelig trenger deg, som er ensomme, og som du gjerne vil “hjelpe”. Deres negativitet og hårsårhet er like ofte det som gjør at de forblir ensomme og ikke minst blir det som opprettholder offer rollen de har satt seg selv i. Det er vanskelig å ta akkurat denne diskusjonen men den er viktig fordi man da kan være en støtte uten å gå fullstendig tom selv. 

Se opp, ikke ned! Se frem, ikke tilbake!

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #mobbing #offer #verdig #verdighet #mobbeoffer #bygge #selvtillit #selvbilde #samfunn #tolkninger #tankemønstre #psyke #psykiatri #forståelse #medlidenhet

 

10 kommentarer
    1. Kjempebra innlegg!
      Når jeg leste innlegget ditt fikk jeg et bilde opp av en tidligere venninne. Det er riktigere av meg å si bekjent. Jeg vet hun ble mobbet på hjemstedet der hun vokste opp, og jeg har sett arrene hun har fått pga slag og spark fra sine medelever i klassen hvor hun gikk på barne- og ungdomsskolen. Hun er det vi kan kalle et mobbeoffer. Slik mobbing er uakseptabel, sjofelt og kjempestygt gjort! Ikke rart hun fikk problemer senere med å forholde seg til folk!
      Da hun noen år etter ungdomsskolen begynte på folkehøgskole fortalte hun at hun ble mobbet av sine medelever der. De jeg kjenner som gikk der sammen med henne kunne fortelle at hun ikke ble mobbet. Mobbingen hadde ført til at hun ikke skjønte ironi og små morsomheter som man har mellom seg, og tolket dette i retning av mobbing. En gang var det en av gutta på skolen som gjorde et lite pek. Han hang nøkkelringen med nøklene til rommet rundt stolbeinet for moro skyld. Typisk folkehøgskolehumor å gjøre noe slikt. Denne spøken vendte hun til at hun ble mobbet. Det var ikke i nærheten av mobbing en gang. Samme når de skulle vaske rommene sine, og hadde tatt seg en vaskekost. Hvis noen gjorde et spøk med å stikke av med vaskekosten var dette mobbing i følge henne selv. Hun var mistenksom hver gang hun kom inn i ett rom, og det satt folk der å lo. Da vred hun det dit hen at de som satt der mobbet og gjorde narr av henne.
      Mobbingen hun hadde opplevd på barne- og ungdomsskolen førte til at hun på den tiden ikke hadde sosiale antenner nok til å se hva som var reell mobbing og ikke. Det var slitsomt å forholde seg til henne, og at hun klaget på at alle mobbet henne. Hun kunne også være temmelig spydig og ufin når hun snakket til folk, og hun tok ikke fem flate øre for å kommentere hvor stygge klærne våre var. Jeg skjønner i dag at hun ikke mente noe galt med det, men hun hadde ikke sosiale antenner til hvordan hun skulle forholde seg til jevnaldrende som vi var.
      Året etter folkehøgskolen begynte hun å studere, og til og med da fortalte hun at hun ble mobbet. Andre venner av henne og jeg ble slitne av å være sammen henne, for hun tappet oss fullstendig for energi! Av type er hun fremdeles den typen som klager og syter over bagateller. Jeg har sporadisk kontakt med henne fremdeles i dag, men jeg har henne ikke i min nærmeste vennekrets.
      Husker hun var på besøk hjemme hos meg og familien min på 80-tallet, og da hun skulle reise sier hun rett ut at jeg var kjempeheldig som hadde fått alt opp i hendene som hadde en mor og en far som var gift, jeg hadde en søster, jeg hadde tantebarn og jeg kom inn på de videregående skolene jeg ville. Hun måtte i følge henne selv kjempe seg til alt i livet.
      Vi vennene gav av oss selv vi, men alt vi sa ble tolket feil av henne.
      Alle vi vennene sa det til henne om hvordan vi oppfattet henne, og i følge henne prøvde vi å mobbe henne, noe som ikke var tilfelle.
      Jeg glemmer aldri en gang jeg skulle treffe henne i byen der hun bor. Det var noen år siden jeg hadde sett henne da. Normalt sett ville de aller fleste av oss sagt: “Hei! Kjempekoselig å se deg! Hvordan går det med deg?” Ikke hun! Det første hun sa: “Herregud så stygge sko du har på deg. Husk at her i byen er vi kultivert, og går i høye heler”. Da har man sosiale antennene i orden eller? Nei tror ikke riktig det.
      Ønsker deg en kjempefin mandag, og ei kjempefin og god uke 🙂
      Bloggklem fra Toril

    2. Toril: Hehe, må le litt men der gir du et konkret eksempel på hva jeg mener.

      Dessverre er det så mange av de. Skulle ønske de forstod slik at man kunne hatt normalt vennskap, og de hadde sluppet å kjenne sin egen situasjon på den måten.

      Ha en god uke du au 🙂 Klem

    3. så utrolig godt skrevet. jeg selv ble mobbet på ungdomskolen. men da jeg flyttet fra byen å begynte på folkehögskole så satte jeg det bak meg og tilga de som mobbet meg. selvfölgelig hadde jeg arr etter det, men med tid å stund var dette fortid hvor jeg prövde å ikke fokusere på hva som hadde skjedd. for meg hjalp det å begynne på folkehögskole å komme meg bort fra byen. jeg fikk bedre å bedre selvtillit og begynte å stole mer å mer på folk. selvsagt er jeg stille og beskjeden, men det har jeg värt hele livet så har ingenting med mobbing å gjöre.
      det er bare synd at veldig mange ikke klarer å sette det bak seg og at de sliter så mye med det mange år etter.
      ha en fin uke 🙂

    4. trixxey: Ja, det er sant. Det er endel av det som er senvirkningene. Men jeg tror nok at ved å jobbe med fokus så ville kanskje flere fått det bedre.

      Så utrolig bra at du har klart det <3

      Ha en fin uke du au 🙂

    5. Jeg fikk høre noen flotte ord her om dagen.
      med tanke på din bakgrunn, at du valgte å stole på mennesker og å lete etter det som var positivt. Det skal du berømmes for.
      Jeg tror du må begynne å se bakover og prøve å gå den veien igjen.
      Jeg har tenkt mye på de ordene.
      Det er sant. Jeg var utrolig sensitiv, og redd, men valgte alikevell å være et glad barn. Noe skjedde for noen år siden, og tilitten fikk en alvorlig knekk..
      Det har endret meg som person. Skeptisk har jeg blitt, og det er tungt..
      Så ja man kan leve på historiene sine, og man kan være et offer, men ingen blir spesielt glad i deg av den grunn.
      Det er kun oss selv som kan og som må ville.

    6. Kjempe bra skrevet! Så utrolig godt poeng!
      Har ei venninne som er litt overvektig, ingen av oss andre tenker på det eller bryr oss. Vi er venner i samme vennegjeng og finner på ting sammen hele tiden. Men det er så slitsom når hun skal fremheve at hun selv er overvektig. Hun skal liksom poengtere at hun selv har komplekser fordi hun synes hun er feit.
      Vi skulle spille fantasi med ungene til et annet par. Man trekker et kort og skal ‘mime’ den personen eller dyret man får, så skal de andre gjette det. Hun dro et kort og ble helt rød og flau og skikkelig brydd og trakk et nytt. Vi andre skjønte ikke helt hvorfor, men det var fordi hun trakk kortet ‘Hval.’
      INGEN av oss andre tenkte på det, kun hun selv. Det å fremheve sin egen dårlige selvtillit til en hver tid er utrolig slitsomt. Spesielt når personen absolutt ikke har noen som helst grunn til å føle seg mindreverdig. Vi var sammen med 5-6 andre voksne mennesker og henger sammen hele tiden. Vi er alltid hyggelige og supportive mot hverandre.
      Ja, det er synd på mennesker med dårlig selvtillit, jeg har lenge hatt et kjempe stort problem med det og kjente meg virkelig igjen i det du skriver om, men man kommer seg ikke ut av det før man begynner å forandre innstilling selv. All oppmuntringen i verden fra vennene sine hjelper ikke om man ikke forandrer innstilling.
      Kjempe bra innlegg!
      Ha en flott dag! =)

    7. Riksløven: Takk for det!

      Ja, det er så mange som ilegger andre meninger på bakgrunn av lavt selvbilde. Det blir ikke riktig.

      Ha en fin dag du au 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg