NAV: Jeg kan ikke trues til en bedre helse!

Dette innlegget har det ikke vært noe greit og skrive. Jeg føler at jeg utleverer mer enn jeg kanskje ønsker, av mitt indre. Men jeg tror det er viktig å være åpen om slike situasjoner som bryter ned istede for å bygge opp. Det får briste eller bære. For noen vil jeg uansett være en skrulle, det kan jeg vel leve med. Spørsmålet er om jeg kan leve med NAV?

I et hav av smerter, plager og bekymringer skal jeg gå igjennom deres rutiner for å bevise at jeg er verdig mine lyter! Selv om det er slik at jeg ikke kan se at noen av de rutinene dere har, vil bedre min helse på noen måter. Tvert imot. Jeg frykter at deres krav vil ta knekken på meg, og knuse meg tilslutt. Jeg vet ikke hva som er verst, at jeg tipper fullstendig over eller sier nei takk til samarbeide og ber dere beholde deres ytelser slik at jeg kan løfte en tung bør av mine skuldre fordi jeg ikke trenger å ha noe med dere å gjøre. Men da med en minimal mulighet for å klare min hverdag som et verdig menneske med tak over hodet og mat på bordet.

Det er som å måtte velge mellom pest og kolera! For hver gang dere presser på, faller jeg litt mer sammen. Enhver kontakt med dere føles som en trussel. Om du ikke gjør det vi bestemmer at du skal gjøre så kan du miste dine ytelser. Det er jo en trussel vel!

Mitt første møte med dere var heller sjokkerende. Innkallelse til informasjonsmøte hvor det ble påpekt at jeg ikke ville få en krone dersom jeg ikke møtte opp til dette obligatoriske møte! Dette fikk jeg presisert i en sms ca. kl.21 kvelden før. Jeg lurte på hva jeg hadde gjort galt, for noe måtte det jo være vel?

Etter en søvnløs natt gikk jeg med tunge skritt til dette møtet, som jeg trodde var mellom saksbehandler og meg. Men, neida – det var en fullsatt sal. Dette var noe for angstfylte mennesker ja. Jeg snudde på hælen og forlot stedet etter å ha spurt på hva i huleste tanken bak dette var? Og ikke minst sa jeg hva det kunne gjøre med et menneske med psykiske problemer, som f.eks angst! Det svaret jeg fikk var at det var obligatorisk, og dersom jeg gikk ville jeg ikke få noen ytelser. Jeg ba hun som var der om å trekke meg for disse ytelsene herfra til evigheten, dersom dette kunne forsvares ut fra en medisinsk synsvinkel. Hun ropte etter meg at jeg måtte ta kontakt innen 2 dager, noe jeg ikke gjorde. Men jeg ble da oppringt av en dame som forstod hva jeg mente.

Det første året under navs vinger, gikk med til å sitte ved min sønns sykeseng, der han kjempet for livet i påvente av et nytt hjerte og tiden etter. Saksbehandleren min forstod at jeg ikke kunne møte til alle obligatoriske møter og kurs, og jeg hadde en fastlege som tok det meste av papirer som måtte leveres. I tillegg til mine egne plager som diabetes, store leddproblemer, bivirkninger etter mange år som kreftpasient – ble dette en del av det som tok de siste kreftene mine. 

Min sønn fikk sitt hjerte, og alle pustet lettet ut og trodde at nå kunne vi vende tilbake til hverdagen som samfunnsnyttige og verdige borgere. Slik skulle det ikke gå. Noe gikk galt på veien og ble ikke som forventet. Min sønn ble ikke frisk! Og det ble ikke jeg heller!

Diabetesen er ute av kontroll. Jeg har magesår. Jeg sliter med lymfødem i høyre arm etter kreften, det er smertefullt! Jeg sover ikke normalt etter måneder der jeg ikke sov, i angst for å miste den telefonen som skulle gi min sønn sitt liv tilbake. Telefonen om at et donorjerte var funnet. Hver gang jeg våkner, uansett når jeg sover, så er min første tanke – lever han? Lever min sønn? Jeg har flashbacks som kommer i form av bilder og mareritt der jeg ser min sønn på operasjonsbordet med brystkassen sprettet opp og hans eget hjerte tas ut. Jeg er i sorg. Det er forferdelig å sitte som mor å se på hvilket liv han lever, og de smertene han har, som for han er uutholdelige. Mine hender er bundet på ryggen med et bånd av maktesløs fortvilelse, jeg ser han lider og jeg kan ikke gjøre noe for han!

Nå har det gått noen år, og forventningene til at jeg skal ta opp mitt forrige liv øker. Det snakkes om å bytte jobb, kanskje se på andre løsninger, skolegang osv. Det er ikke jobben min som er problemet, det er meg! Den følelsen sitter som en klam hånd rundt halsen min, uverdig på sidelinjen av resten av samfunnet. Årsak: Fordi jeg er syk!

Det er en ting som er uforståelig når det gjelder akkurat dette, og det er at noen kan tro at denne situasjonen jeg er i, har blitt bedre etter 4 år med den samme bekymringen, de samme smertene og forverringen av min helsetilstand. Er det virkelig så vanskelig å se at dette tapper meg mer for hver dag som går? Er min kamp for å holde hodet over vannet usynlig? Har jeg for dårlige grunner til å si at jeg må ta vare på meg selv og konsentrere meg om min egen helse, foran det å komme meg ut i jobb?

Jeg har en lang utdannelse jeg har jobbet hardt for, og som jeg er stolt av. Det var ikke min plan at jeg ikke skulle være istand til å utføre det minste arbeidsstykket, men det er jeg ikke istand til i dag. Det er en erkjennelse som er alt annet enn god. Det er uverdig og være syk! Nav og deres regler og rutiner gjør det enda verre når jeg gang på gang prøver å si hvordan jeg har det. Jeg blir oppgitt når det dras frem eksempler på andre mennesker, med alvorlig syke barn, som har sååå godt av å jobbe. Det er jo ikke bare den biten jeg sliter med, det er mye i mitt liv der kampene har vært vel store og som har pågått over år.

Å tenke fremover, når nuet er så tøft som det er, synes umenneskelig og uoverkommelig. Jeg trenger ro, forståelse og tid for å bearbeide det jeg opplever, og ikke minst finne motivasjon og krefter til å komme gjennom dagene. Jeg trenger ikke et system som på død og liv skal true meg inn i noe som ikke passer og som faktisk er uvesentlig i mitt liv akkurat nå. Jeg trenger noen som ser på meg som et verdig menneske selv om jeg er syk! Jeg trenger et nav som ikke henger truende over meg og tar ifra meg min verdighet, fordi jeg ikke klarer å oppfylle deres krav.

Det har blitt slik at jeg nesten vegrer meg for å bevege meg ut på gode dager, dager da jeg er i godt humør og den gamle blide lillja kommer til synet. Det kan jo bekrefte at jeg ikke har det slik jeg sier. Det igjen fører til at jeg isolerer meg. Det er grusomt å vite at det kan være noen som tror at dette er hva jeg ønsker! Det er så langt fra sannheten. Jeg vil gjerne ha mitt liv tilbake! Være i jobb, ha gode rutiner, utvikle meg både faglig og menneskelig sett.

Å gå inn i en periode der nav og deres mannskap skal bestride meg, mine plager og fastlegens vurdering skremmer vannet av meg og skaper angst og uro. Hvilken jobb skal jeg måtte prøve ut som kanskje kan passe når jeg ikke engang klarer å sove en natt igjennom? Jeg har lange perioder der jeg kan våke i to døgn før jeg faller sammen av utmattelse. Navs allmenne krav henger ikke på greip og det trykker meg ned, stjeler krefter jeg skulle brukt for å bygge meg opp. Det er ikke viljen det kommer an på det er kreftene jeg ikke har. 

Mitt liv er ikke bare elendighet. Jeg er omgitt av mennesker som vil meg bare vel, har en familie som stiller opp, to sønner jeg elsker over alt, venner som aldri har gitt meg opp. Jeg har mye å våkne til, glede meg over og masse positivt å fokusere på. Jeg ønsker ingen medlidenhet, det er ikke derfor jeg skriver dette. Jeg er bare redd, veldig redd!

Nå skal det være sagt at den saksbehandleren jeg har hatt i nav de siste årene, har vært forståelsesfull og hjelpsom. Det er ikke henne som gjør feil, det er systemet hun plikter å jobbe under!

Del gjerne innlegget, jeg tipper jeg neppe er alene om disse tankene!

Lik gjerne min fb-side: https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #NAV #system #frykt #redsel #fortvilelse #angst #verdighet #arbeid #sykdom #påkjenninger #familie #venner #sønn #organdonasjon #offentlig #menneske #behov #respekt #aksept #ufør #kamp #livet #døden #åpenhet

 

 

 

    1. Forferdelig! Du beskriver en virkelighet jeg har fått beskrevet før! Man skal være frisk for å være syk! Alle har hørt at det er alt for mange som misbruker systemet, som snylter og naver. Få kjenner noen av disse såkalte snylterne, personlig vet jeg ikke om noen. Kanskje det er fordi handler om forsvinnende få? Jeg kjenner flere, tøffe, sterke kvinner, som har stått på, vært friske, betalt sin skatt, stilt opp for alle. Plutselig en dag skjer det noe. De blir syke, og det kan være mange årsaker til at man blir syk. Hvor er da hjelpen og støtten? Hvor er takken for at de har stilt opp? Som du beskriver, de må sloss for lite! Det er skammelig i et land som i dag ble referert til som verdens beste land å bo i for kvinner! Ha en god tirsdag!

    2. Livet på Norges beste vestkant: Ja, jeg er nok dessverre ikke alene om denne opplevelsen. Det blir en byrde lagt til allerede tyngede skuldrer.

      Ha en fin dag 🙂

    3. Endelig noen som setter ord på hvordan det er å være “under” Nav, på en måte som er lett gjenkjennelig.
      Mine sykepenger tar slutt i august, og jeg er IKKE nærmere en jobb.
      Jeg har ingen diagnose, og det er et problem faktisk. Ikke at jeg ønsker å “få” en sykdom, men føler det er vanskelig å bli trodd.
      Fikk påvist borreliose i september i fjor, fikk antibiotika, etter kuren mener “alle” at jeg er frisk. Men jeg ER ikke det.
      Nevrolog som jeg var hos, holdt et 35 minutter langt foredrag (ja, jeg kaller det for det) hvor han messet om hvor viktig det var at jeg ikke fokuserer på smertene….
      Huff, helt fortvila, når en ligger der natt ut og natt inn med store smerter som fratar meg søvnen. En forbaska ond sirkel å være i.
      Jeg er alene med tre barn, og bekymrer meg for framtida.
      Det var ikke sånn det skulle bli…….
      Sånn, Lillja, nå fikk jeg visst brukt deg som gråtepute her, håper du bærer over med meg 😃

    4. Jorun: Fy f… Her er alle løgnere i utgangspunktet forstår jeg 🙁

      Ja, jeg bærer over med deg og må si at jeg har sittet hele natten med dette innlegget og følt meg som en verdiløs, liten dritt som syter. At jeg virkelig postet dette innlegget er takket være det at jeg vet vi er mange i samme båt!

      Takk for godt innspill, selv om jeg skulle ønske at ingen skulle kunne melde om slike tilstander!

    5. Jeg får kjempevondt langt inni meg om det du forteller, men du er dessverre ikke alene 🙁 Tenker masse på deg, for ditt møte med NAV og det du beskriver er ikke slik det skal være! Skammelig spør du meg, for NAV skal jo hjelpe folk, men i stedet gjør de folk sykere.
      Egentlig føler jeg meg kjempeheldig med mitt møte med NAV. Min første saksbehandler gav ikke en lyd fra seg, og de gangene jeg skulle ringe for å få tak henne ble jeg lovt at hun skulle ringe tilbake. Det kunne gå to uker før hun gav lyd i fra seg! Til slutt fikk jeg ny saksbehandler som tok tak i saken min, og da skal jeg hilse å si det ble fart i sakene! Hun var så forståelsesfull, og gav meg gode råd for hva jeg burde gjøre, og jobbet tett sammen med min fastlege og fysioterapeut.
      Da jeg fikk tilbud om å komme på arbeidsutprøving for å se hva kroppen min tålte sa saksbehandleren min at det ville være mye lettere å få igjennom en uføretrygd enn hvis ikke jeg takket ja til det. Jeg angrer ikke en dag for at jeg valgte arbeidsutprøving!
      Skaffet meg plass selv på kontoret i Norges Korforbund Sør-Trøndelag, og hadde noen kjempeherlige måneder. Fikk høre at hvis de hadde hatt midler skulle de ansatt meg i 20% stilling 🙂 Etter dette gikk det ett år før jeg fikk innvilget 80% uføretrygd.
      Jeg skjønner deg kjempegodt, og jeg vet akkurat hva du snakker om. Hører mange her i byen opplever det samme i sitt møte med NAV slik du gjør, og det synes jeg er kjempetrist 🙁
      Ønsker deg en kjempefin tirsdag 🙂
      Bloggklem fra Toril

    6. Toril: Tusen takk Toril, for at du ALLTID kommer med så gode tilbakemeldinger.

      Ja, det er skammelig og altfor mange mennesker som sliter seg ut og bruker energi på å nå frem med hvordan de føler det. Det må jo være det viktigste.

      Det er vanskelig å være syk. Og det jeg har opplevd er jo bare blåbær ifht mange andre. Men, jeg tenker likevel at jeg bør bli hørt. Mine plager er konkrete, og helt vanlige. Jeg orker ikke kampen og vil be de ryke og reise om det ender opp med å bruke det lille av overskudd som jeg har igjen,. Det er jaggu ikke mye…

      Ha en fin dag. Klem..

    7. For et mareritt! Jeg føler veldig med deg. Overskriften var jo helt perfekt. Det blir sagt at Nav gjør deg sykere og det er jammen riktig. Man ser stadig forferdelig behandling av mennesker. Skulle ikke tro det var lov å bli syk i dette landet. Makan!

    8. Jeg forstår godt din frustrasjon… Jeg var selv under nav, jeg likte situasjonen svært dårlig… Jeg sliter “bare” med angst og depresjon, og grunnet dårlige opplevelser i arbeidslivet har jeg utvikla angst for å begynne i ny jobb… Nav driter jo loddrett i det, og jeg fikk nok av maset deres – de er jo styggen på ryggen. Jeg fant heldigvis et selskap som kunne gi meg alt: jobber hjemmefra og får ta alt i mitt tempo, oppleve mestring og godt betalt. Jeg fikk driven til å finne denne jobben etter at saksbehandleren min sa at jeg måtte selge huset og flytte hvis de fant jobb til meg utenfor kommuna mi, “ikke noe problem det vel”. Jeg tenkte med meg selv at INGEN skal få avgjøre MIN fremtid.
      Hehe, tror jeg skreiv meg litt ut på viddene, beklager dette. Men jeg håper at du kommer styrket ut av dette, de skal ikke få knekke deg. 🙂 Lykke til på veien videre 🙂

    9. Jeanette Marita: Fint med utfyllende svar, og om de går litt på sidelinjen gjør ikke noe. Det gir bare flere synsvinkler som man kanskje ikke har tenkt på 🙂

      Tuuuusen takk for oppmuntringen. Nei, dette skal ikke knekke meg. 🙂

      Ha en fin dag 🙂

    10. Utrolig bra skrevet!
      Jeg har kun hatt et møte direkte med NAV. Fikk mer eller mindre beskjed om at jeg måtte være i systemet for å komme inn i systemet.. Fra da av går all kommunikasjon mellom meg og nav gjennom min ene av to psykologer og fastlegen min.. Jeg har angst, agorafobi, panikkangst og skoliose(skjev ryggrad) med en del smerter. Jeg går til fysioterapi for ryggen og psykologer for hodet, men fra NAV får jeg beskjed om at jeg mer eller mindre må fullføre alt som heter utredning(som koster over 300 kroner per time) før jeg kan få noe støtte for disse behandlingene jeg får. De har fått alle papirer om ryggen min, og er i samtale med psykologen min, men det er visst ikke godt nok.
      Hvordan noen klarer å “lure” nav for penger synes jeg er utrolig godt gjort når vi som faktisk er syke ikke får hjelp derfra uten at hele livet vårt skal under lupen.

    11. NAV skal være der for oss?.
      Det var meningen når det ble opprettet. Alikevell er det mange som sliter med nettopp å møte forståelsen. Møte medmenneskelighet.
      Jeg må si at du virkelig setter erligheten høyt her, og jeg skjønner din frustrasjon. Det er ikke lett å kjeme hverken med eller mot det.
      Reglene deres er så firkantet av og til at man blir dårlig av mindre.
      Dette opplever en ikke før en trenger de. Da ser menensker hvor mye de faktisk må yte for å få.
      Jeg er heldigvis frisk, men jeg ser svigermor sliter noe helt utrolig.
      Det er så mange rare samtaler, og det er så mange regler å forholde seg til at en kan miste motet av mindre.
      Det som er obligatorisk for mange kan faktisk andre slippe.
      Dette strevde jeg med i mange år, og jeg skjønner ikke så mye av de.
      Jeg kan kun si til deg at du må kjenne på hva du orker. Det er ditt liv og din kropp med gode og onde dager.
      Opplegget må være tilpasset deg.

    12. Det var jo helt horribelt å lese. Uff, jeg håper det går bedre med deg nå. Jeg har hatt en veldig positiv opplevelse med NAV, selv om jeg har byttet saksbehandler over tre ganger i løpet av ett år. Men, jeg har merket at når du går på NAV så er de så utrolig fordomsfulle.
      Jeg blir virkelig såret av å være der fordi de ansatte er ikke noe høflige. Blant annet prøvde jeg å håndhilse på førstemøte i ett avtalerom og vedkommende bare så dumt på meg.
      Det er som du sier at det virker ikke som de forstår seg på at det er en grunn hvorfor man søker hjelp. Samtidig tenker jeg at de som jobber i NAV har en møkkajobb med alle de dødstruslene og andre ting de ansatte blir utsatt for daglig.
      Men, kanskje det har noe med deres holdninger å gjøre, kanskje dette kunne blitt løst hvis de gikk på ett smilekurs/folkeskikk-kurs for til syvende og sist handler det om respekt av våre medmennesker. Jeg ble anklaget engang for å ha sneket i køen på NAV, når det var klart at jeg ble henvist til disken.
      Man føler seg som en taper av og være der og det er ikke sånn det burde være.

    13. Lucas Engam: Ja, det er ikke hyggelig lesning.

      De saksbehandlerne jeg har hatt på nav har vel bare gjort det de har fått beskjed om å gjøre. Det er systemet det er feil med. Det er i allefall min konklusjon. Men jeg har møtt mennesker der i disse årene som som ikke har noe der å gjøre, som på alle andre arbeidsplasser.

      Men når det er sagt så er nav en forferdelig institusjon der du skal bevise, motbevise og gjøre forsøk jeg føler går på helsen løs.

      Mye burde vært endret! Straffet, grunnet sykdom!

    14. Huff! Eg blir så matt av alt dette styret med NAV…er selv på dagpenger for øyeblikket og har vært inn og ut av NAV ørten ganger av div. grunner siste årene… 🙁
      Gjør du feil, nei da kan du ikkje få noe. Gjør alt på nytt takk.
      Gjør de feil, ja huff det var leit. Synd på deg, sånt som skjer. Gjør alt på nytt takk!
      Håper å slippe unna NAV’s klør ein gang for alle nå. Starte for meg selv og styre dagen slik eg ønsker rett og slett.
      Og om flere ønsker samme muligheten så håper eg de får det til også, “sammen er vi bedre” som eg har hørt flere si…
      Masse lykke til videre på din ferd. Håper du snart får fred.

    15. Det er så trist å lese at du tydeligvis ikke blir tatt på alvor 🙁 og dette er dessverre veldig mange møter i kontakten med NAV. møtet med nav bryter ned den sterkeste! en skal jammen ha god fysisk og psykisk helse om en skal nå igjennom når det gjelder nav. Har dessverre kjent dette på kroppen selv, og det er så bra du setter fokus på dette… få det frem, i lyset.. ellers vil det bare fortsette og fortsette.
      Blir glad om du tar turen innom min blogg 🙂 utleverer meg ganske så heftig til tider .. hehe.
      Klem Monica

    16. Takk for tilbakemelding og du har rett. Vi kan ikke tie om det, så får man heller åpne munnen og ta det som evt. måtte komme. Jeg har ikke noe å tape, har allerede tapt det meste. monica :=):

    17. Føler med deg Lillja. Har var pga sykdom i systemet til NAV i 11 år, uten å bli hørt eller tatt på alvor. Kjenner igjen den følelsen det er å manne seg opp, for å klare og gjennomføre et møte med dem. Håper du kan trøste deg med at det er ikke deg det er noe galt med, men systemet du dessverre er under. Jeg har sagt i mange år at hvis man ikke har psykiske plager før man møter NAV systemet, så har man det etterpå. Håper inderlig at ting ordner seg for deg og dine, slik at du får litt fred og ro i sjelen.
      Klem i sommersolen 🙂

    18. XXX: IP: 77.222.188.104

      Måtte du aldri bli syk! Og om du ble det, noe som fort kan skje sånne som deg, så håper jeg du må bite dine ord i deg!

    19. Huff så mye vonde mennesker !!! Håper ingen må gå i ens syke/ helsekapute sko … 😔
      Ikke nok at NAV trør en ned så skal andre også følge på …. For å være helt ærlig så ønsker jeg at dette liv snart er over …. Tro om det fins noe nedre mer smerte fritt … Ikke nok at NAV tråkke en ned så følger mer på …. 😭

    20. Gun Vestli Håkonsen: Huff, ja det skal ikke være enkelt. Men man må jo tro at galskapen endres tilslutt?

      God bedring, i allefall 🙂

    21. Godt skrevet og lett å kjenne igjen desverre 😢Det burde ikke være sånn, spesielt ikke med en ok saksbehandler. Vet du ikke ber om råd, men siden jeg har erfaring fra lignende din sak, kommenterer jeg. Her bør nav henvise deg til avklaring hos psykiater, betalt av nav. Det er åpenbart ikke kunnskaper nok om psykisk helse og psykiatri på navkontoret. Da må de sørge for å innhente utredning så de ikke skader deg eller gjør deg verre. Lykke til!

    22. Har lest og tenkte over på det Hva jeg skal si….slitet enormt og havnet til overnaturlige så sterke alle mulige smerter fysisk og syrisk. Ønsket til at jeg var helst dø før det verste av verste tortur smertene har opplevd…ufda det er ubeskrivelig og med meg til og med nå er dette ønske fast og permanent ikke mitt hodet. Jeg ble som grillet i stekeovn.At noen tipe tortur finnes her i Norge jada..Men akkurat denne tortur verste av verst som jeg opplevde vil gjerne dele med hele offentlighet.Grusomme tortur skjer i verden hvor er fks. krig eller halshugging pga. systemer eller lignende. Det jeg opplevde her inne Norge er den verste av verst jeg har hørt eller lest om. Jeg må si at jeg føler meg dø i kroppen som er interessert levende tilstand. Gitt opp…hvondt vondt og vondt mens er sterk villig å legge sannheten til det offentlige. ….Ble stekt i konfyr mm

    23. Hei,
      først av alt må jeg si at jeg håper det ordner seg for deg snart, at du får roen du trenger for å finne helsen og livskvaliteten tilbake. Det er noen gjennomgående galt med hele nav systemet, selv ble jeg omtrent livredd da det etterhvert ble min tur til å havne der. Men det ordnet seg for meg. Og det er derfor jeg ikke helt forstår hvorfor det ikke kan utvises skjønn i mange flere tilfeller. Legen min sa klart ifra om at utprøving i arbeid og diverse sånne ting, ville ha sterk negativ innvirkning på min helse. Greit jeg hadde et par-tre saksbehandlere, som alle var relativt hyggelige, men som surret rundt i paragrafer og regler på vanlig nav-vis. og ingenting skjedde, ikke ble jeg bedre av det heller. Så fikk jeg ny saksbehandler, og endelig, en som faktisk så hva legen mente, og som traff meg, og behandlet meg som et fullverdig menneske. Vi søker ufør for deg sa han. Og blir den ikke innvilget, så skal jeg sørge for at du ikke står uten inntekt. Vi fylte ut søknad sammen, han skrev sin vurdering. 12 uker senere fikk jeg det innvilget. Jeg måtte aldri ut i ørten forskjellige arbeidsevnevurderinger. Nå har jeg endelig fått ro til å tenke på meg selv, og har endelig klart å opparbeide litt krefter til å fortsatt kjempe for helsa mi. Så det jeg skal fram til, er; det er jo mulig, så hvorfor brukes ikke muligheten oftere, slik at flere får det bedre.

    24. Anne: Takk for kommentar. Ingen tvil om at det er noe galt med hele systemet! Bra at det gikk såpass enkelt for deg 🙂 Godt å høre at det tross alt kan gå greit 🙂

    25. Er det noe jeg er redd for så er det å måtte ha hjelp fra NAV. Jeg har sett bare toppen av isfjellet, men det er nok. Men jeg bare undrer meg hvorfor du ikke har søkt uføretrygd , for du har jo tydelig mer enn nok plager til å kunne få det igjennom?
      Jeg føler med deg, og det skal ikke være slik som du og flere beskriver her. Det er noe som er riv ruskende galt med systemet som skal hjelpe oss når vi trenger det som mest.

    26. Hei!
      Skjønner hva du mener!
      Det er ikke lett med nav når de ikke tror på deg og det er ikke lett å skulle forholde seg til nav når helsen ikke er bra!
      Nav på toppen av alt får en bare til å “synke” enda mer sammen!
      Systemet er feil!
      Man kan ikke noe for om man er syk!

    27. Klart du har gjort noe galt! Du er født i Norge, Verdens beste land å bo i! Og du har hverken hatt kjeften full av sølvskjeer siden fødselen eller tatt livet av deg, og dette skal du naturligvis straffes hardt og brutalt for av Norges svar på dødsstraff: NAV!

    28. standar NAV.. tror det er mange som har opplevd det samme eller noe lignende. jeg fikk besked om at jeg var for frisk til å få hjelp, men jeg er for syk til å klare å skaffe min egen inntekt. bare stå på og ta opp “krig” med de!

    29. Helt uakseptabelt at man skal tvinges til å framlegge høyst private ting for en hel forsamling. Snakker om mental voldtekt. Dette systemet er empatiløst og pill råttent.

    30. Lillja: Dessverre kjenner jeg meg alt for godt igjen i mye av dette, skulle ønske det ikke var slik.
      Jeanette Marita: Fantastisk sånt firma vil jeg også få meg jobb i.

    31. Har ikke ord for hvor godt jeg kjenner meg igjen. Jeg ble sjuk da blindtarmen sprakk som 12åring. Legetabbe på legetabbe. Ble aldri frisk. Da jeg var 16 begynte leddene å gå fra hverandre og da jeg var 18 sa en professor på Riksen at jeg ville være i rullestol innen 5 år. Det viste seg at jeg har et bindevevssyndrom som gjør at kroppen min faller fra hverandre. Det medfører ganske tunge smerter, ledd som faller ut av stilling, indre organer får problemer, diverse risikoer rundt hjertet, lungene er på trynet, oooooosv.. Jeg klarte VGS på fem år. Med kompetansebevis. Nå er jeg 27 og NAV rævkjører meg så det holder enda. Har aldri fått muligheten til å jobbe, for den forbanna kroppen min klarer ikke. Er så lei av å leve et liv jeg ikke valgte og jeg husker faktisk ikke et liv uten smerter. I mange år slet jeg med angst som følge at jeg det året jeg var 20 lå et halvt år på sykehus med beskjed på kontrabeskjed på dødsbeskjeden som kom annahver uke. Jeg visste aldri om jeg kom til å våkne når jeg la meg om kvelden, og jeg var livredd hele tiden. Angsten er under kontroll nå, heldigvis. Kroppen er ikke..
      Jeg valgte ikke dette. Jeg elsker å lære ting. Jeg elsker en god utfordring. Jeg hadde hele livet planlagt i forhold til utdanning, og jeg visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre. I fjor fikk jeg beskjed om at jeg kan legge all utdanning på is for hverken kroppen min eller hodet mitt har det som trengs. Fordi jeg har vært så dårlig så lenge så har det oppstått en del kognitive svikter som gjør at jeg ikke har konsentrasjonsevne, delvis hukommelsessvikt, og multitasking er umulig.
      Sistnevnte undersøkelser var det NAV som sto for, men de klarte jaggu å motsi sine egne likevel! I fjor flyttet jeg hjemmefra for første gang. Før det var det umulig. Nå bor jeg sammen med kjæresten og selv om jeg føler meg mer uavhengig så er det tøft. Særlig når NAV rævkjører oss begge og kommer med anklager og trusler rundt hver eneste hjørne. Er lei av det. Hadde jeg hatt valget, hadde jeg droppa dem på flekken. Det gjør meg vondt å innse at jeg ikke er den eneste som må streve så hardt for å holde hodet over vann.

    32. Heidi: Du har et skrekkeksempel av de verste! Håper det ordner seg for deg snart, blir skikkelig forbanna av å lese slikt! Skulle vært strafbart, her i vårt lysrosa land! 🙁

    33. Det som omtales i bloggen her, er nok et alvorlig samfunnsproblem, og årsaken til at mange arbeidstakere ender opp helsalause.
      Det er nødvendig at noen sier i fra, men det er ikke mange som vil utlevere seg sjølv og sin historie til offentligheten.
      Jeg kjenner meg igjen etter ett opphold jeg hadde på programmet “Raskere tilbake.”. Pasientene der var arbeidstakere som typisk hadde jobba flere tiår, og som ikke hadde tid til å ta hensyn til seg sjølv i allt man hadde å gjøre før det sa stopp. Mange var utslitt, og det var ulike slitasjeskader. De ansatte på institusjonen kjørte strengt opplegg for at pasientene fortsatt ikke skulle få hvile ut eller ha tid for seg sjølv, eller få ta hensyn til seg sjølv, og man skulle heller ikke få kontroll over egen timeplan eller eget liv. Den eneste medisinen de ansatte kjente til, var at man blir frisk av å jobbe, og de brukte ressursene sine på å overtale pasientene, som ofte var sjukmeldt, til å gå tilbake til jobb. Det var som det lyste “Arbeit macht frei!” over inngangen.
      Sånn bruker staten milliardbeløp på å hindre at arbeidstakere skal få hvile når de er overarbeida.
      Mønsteret som går igjen mange steder i samfunnet, er at vi har offentlige ansattte, og institusjoner som er betalt av det offentlige, hvor foretningsideen er å danne seg konspirasjonsteorier mot enkeltindivider. Dokumentering og ryktespredning er kjernevirksomhet. Det ser ut til å bygge på en felleksapstankegang, der man jobber for felleskapet ved å gå til krig mot enkeltindivider. Ser du på kriteriene for fascisme, så passer de ganske bra på sosionomene vi har her i landet.

    34. Nav ansatt her.
      Jeg jobbet ironisk nok med disse kursene som vi solgte til NAV. Nå jobber jeg som innkjøpssjef for en IT avdeling på NAV som kjøper disse tjenestene som NAV tjener på.
      Sannheten er denne. Det er ikke behov for mer en halvparten av de arbeidsføre på grunn av automatiseringen. Nå skal det offentlige sende posten digitalt og enda fler blir overflødige. Disse kursene får mange til å slutte å be om ytelser fra NAV. De med angst for å møte opp mister ytelsene sine.
      Hvis du visste hvor mye penger NAV har betalt kosulenter ville du fått sjokk.
      Du har bare en mulighet og det er å begynne å jobbe selv om det skader helsen.
      NAV er sjefen din, husk det.

    35. Hei! Jeg kjenner meg igjen i historien din, mye av det samme jeg har slitt med.
      Er livredd for å havne i NAV systemet. Det må være ett sant h………
      Klorer meg fast til jobben min så lenge jeg klarer, men det koster dyrt.
      Har ikke noe liv utenom, er utslitt når jeg kommer hjem. 🙁
      Fint at du deler historien din, det er mange som blir syke i NAV systemet, skal det være sånn da?
      Noe er alvorlig galt.

    36. Fjellape: Vil tro at din beskrivelse ikke er langt fra sannheten men det er nok ikke bare sosionomene som kan ta skylden for det alene 🙂 De er jo like, uskyldig, styrt av systemet!

    37. Elin Beate Reilly: Jeg gjor det samme som deg i mange år. Nå er jeg tom, har ikke mer å gi og er lenket til systemet, uten menneskelige hensyn!

      Ja, noe er alvorlig galt 🙁

    38. Dette var bra skrevet! tror ikke de tenker så mye, og har forståelse rundt de som fakstisk sliter med angst, og alt annet.. det er ikke bare knipse det bort!

    39. Hei Jeg skrev etternavnet på artisten feil. Det er Bengt Ole Nordstrøm som har skrevet “Mitt nav” om linken ikke fungerer finner du den på YouTube. Kjempeaktuell låt. Masse lykke til!

    40. Ønsker deg og dine alt det beste Lillja! For et sykt system…at normale folk vil jobbe på nav er merkelig.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg