Er du en hestkuk, så er du en hestkuk!

  •   

Hva er det med mennesker som “hyller” andre mennesker, og opphøyer de til å være noe helt eksepsjonelt? Noe bedre, og mer verdt enn andre. Kjekkere å kjenne. Det snakkes med stolthet om disse. En stolthet som ikke i det hele tatt gjør noe annet for deg selv enn at det får deg til å se rar ut. For rar blir du, når du er “starstrucked”, på mennesker, som har en viss utdannelse. 

Jeg kan forstå fascinasjonen. Men skrytet? Nei! “Datteren min har gjort det godt i livet, hun fant seg en lege og giftet seg med han”! Betyr det at den datteren du ikke nevner, hun som fant seg en snekker, er mindre verdt din stolthet? Naboen tjener millioner. Skryt igjen, men hva gjør det for deg? Hvorfor er det viktig å snakke om det, det utgjør jo ingen forskjell for deg. Eller, det ser jo faktisk ut som om at du klarer å heve deg inn i noe du ikke er. Steinrik nabo, altså er jeg litt bedre jeg også.

Hun har gjort ditt, han har gjort datt. Fantastiske mennesker! 

Jeg har en kompis, som fortalte en historie en gang. Etter en sen kveld på byen hoppet han i en taxi for å komme seg hjem. I bilen holdt han på å sovne av så han fant ut at han skulle slå av en “bolt” når sjåføren spurte hva han jobbet som. “Jo, jeg er overlege”, sa han. Sjåføren holdt på å gå ut av sitt gode skinn, ettersom samtalen skred frem over alt det fantastiske denne “overlegens” gjøren og laden. Sjåføren var så beæret over å få kjøre den fantastiske mannen hjem, at han slo av takstameteret, og turen kostet ikke en krone! Tenk deg det!

Vi lo, i ettertid av dette,  så vi holdt på å omkomme! For en tosk. Om noen skulle hatt råd til å betale for den turen så var det vel overlegen? Jeg tviler vel sterkt på at noen av det mer middelmådige lag hadde fått denne turen gratis. Men det er et godt eksempel på det jeg forsøker å si.

Jeg har vært i lederstillinger innenfor både psykiatri og utviklingshemming, i nesten hele mitt voksenliv. I dag er jeg ute av arbeidslivet, i alle fall for en periode. Men jeg kan love deg at jeg merker en forskjell på reaksjonen, ut fra hva jeg svarer. Sier jeg at jeg “bare går hjemme”, så er det ingen flere spørsmål, eller stjerner i øynene. Men forteller jeg hva jeg har jobbet med, så ser jeg stjernene i øynene hos mange. Klapp på skulderen, og en lite skjult beundring kontra en total manglende interesse for meg. Er det jeg som menneske som er viktig eller uviktig, eller er det om jeg har fine papirer eller ikke?

Jeg blir både provosert og irritert av dette. Små mennesker med lav, eller ingen utdannelse, er så opptatt over hva andre har oppnådd. Datter av den, sønn av den – hva med selve mennesket? De degraderer seg selv, for jeg kan slett ikke huske at noen av mine mer “høyerestående” har tatt noen interesse av denne beundringen på en slik måte. Hvor er deres stolthet for hva de selv har oppnådd? Ingen trenger å leve på andres opplevelser, ingen!

Jeg driter en lang masj i hva naboen din er utdannet som, hvilken bil han kjører eller hva mor til bror til måken må ha gjort. Jeg trodde slike “gode partier” hørte steinalderen til. Men nei, den lever i beste velgående, og er med på å skape større klasseskiller, utgjøre en forskjell på folk samt og gi fordelene ut der de egentlig ikke er behøvd. 

Et ærlig arbeid har like stor verdi. Om du står på Kiwi uten en dag utdannelse å slå i bordet med, så er du i en nøkkelrolle fordi folk må ha dagligvarer. Er du lege, så er du i en nøkkelrolle fordi folk trenger helsehjelp. Den ene kan ikke leve uten den andre, og begge er like viktig. Vi er alle viktige brikker av det som kalles samfunnet. 

Jeg tror også at dette er usunt. I vår iver etter å ære mennesker som egentlig ikke er noe mer verdt enn deg selv, så bygger vi en ring rundt disse. Denne ringen er med på å opprettholde vår stumme (og høylydte) beundring for mennesker som er like full av feil og mangler som alle andre. Kanskje klarer vi t.o.m å skjule mangler som skulle vært belyst? Kriminalitet? Unnskyldninger for dårlig oppførsel? Jo, vi tåler nok litt mer av legen enn vi gjør av den butikkansatte. Men er det rett?

Mine kollegaer opp gjennom tidene har bestått av, alt fra leger og psykologer, til assistenter og hjelpepleiere. Og en ting er sikkert, det er at jeg har møtt like mange fantastiske assistenter, som leger. Jeg har tatt meg tid til å lytte, uavhengig av deres utdannelse og jeg hat lært mye der. Ofte har jeg møtt på mennesker som egentlig er kjempeflink, men helt uten tro på seg selv, De er jo bare assistent! Hvor feil er ikke det?

Vi er avhengig av et hiarkistisk samfunn, det må være forskjell. Makten må være ulikt fordelt. Men det betyr vel ikke at man henger seg så opp i titler,og sjikt, at man lever og ånder for å ære disse “store”. Det behøver ikke å være en forskjell på kongen og Jørgen hattemaker, for de er faktisk like mye verdt begge to. 

Så istedet for å fokusere på titler, burde vi kanskje begynne å interessere oss for mennesket. Min vegring mot dette blir større og større for hver gang jeg møter på slike mennesker som er så “starstrucked”, at de ikke vet hvordan de skal komme inn på noen med litt mer bagasje enn de selv. Herreknut, er det ikke noe annet som er mer interessant ved et menneske enn hva det er utdannet som?

Er du en hestkuk, så er du en hestkuk – uansett om det er sånn eller slik, og alle kom vi nakne til verden.

#blogg #refleksjoner #titler #utdannelse #betydningsfull #mennesker #verdi #relasjoner #skryt 

Siste innlegg