Det er en ting å være bevisst sine prioriteringer når det gjelder penger, ha økonomisk sans, legge tilside og det å være direkte kjip og sykelig opptatt av å spare penger.
Jeg har sett tilfeller der folk ikke unner seg selv en dritt som koster mer enn det må, som f.eks pålegg til skiven. De har stengt av hele huset og bruker et lite rom for å spare strøm. Der kan de sitte å småfryse i halvmørket og spise som en rev. De gjør ingen nye investeringer uansett om det hadde vært en besparelse for de i det lange løp. Alt de kjøper, kjøpes til reduserte priser.
Av og til så ramler en over mennesker som er alt annet enn gjestfri og raus. Gjerne noen som hiver seg med i alle anledninger omgivelsene kan by på, uten at det koster de noe og på andres bekostning! Med god samvittighet… Uh.. De gir aldri tilbake, på noen måter! Og om de ikke har råd eller økonomi til det å bidra så er det forståelig men de jeg snakker om bidrar ikke på andre måter heller!
Det morsomme er at de har en god grunn for å unngå alt som kunne kostet de penger. Ta familien din med på restaurant, eller unn deg selv noe? Nei, for der er det så urenslig, maten er dårlig, betjeningen sur – dit ville de aldri gått. Men, om de blir invitert med på et gilde på samme sted så er de prinsippene borte, de spiser mer enn alle andre. Gafler i seg som om det skulle vært deres siste måltid, det er ikke måte på hvor godt det er. Klart det fordi det er gratis og de fornekter seg ikke.
De deltar på alt der det er noe å hente uten at det koster de noe. Grådighet er gjerne noe som følger med slike mennesker. De fremstår som fattige og stakkarslige men sannheten er en helt annen, de er gjerne millionærer. Selvsagt, de bruker jo ikke penger.
Hva er det de sparer til? Hva er årsaken til at noen velger å leve livet sitt på denne måten? Har det gått en sport i det? Prestisje? Man kan også se at denne kjipheten går i arv i enkelte tilfeller. Det kan være litt av et skue der flere familiemedlemmer får tilgang til noe som er gratis for de, der de kaster seg grådig over “byttet”!
Alle vet at pengene ikke gjør noen nytte etter si død, så for min del er dette ubegripelig. Uten at jeg stikker nesen min i det annet enn at jeg ser det og lurer litt på hvorfor? Jeg kjenner at jeg trekker meg unna slike mennesker, for som sagt, de gir ikke en dritt – ikke av det som er gratis engang!
“Farsken spare når man har, man spare nok når man ikke har”!
Det var engang en psykolog som foreleste mens jeg studerte, og han sa noe som fikk de fleste av oss til å snappe etter pusten! Følgende:” For å bli psykisk syk, så må du væreover middels selvopptatt og egoistisk”! Min første tanke var “kjære vene”??? Han forklarte selvsagt hva han la i den setningen og det var ikke så ille som vi med vår erfaring først la i det.
Og, etter å ha samlet meg en erfaring om nettopp dette så ser jeg helt klart hva denne mannen snakket om! Det har ikke noe med kynisme å gjøre men med sykdommens art.
For det første, du blir aldri forstått! Hele verden har misforstått deg. Ingen har det så ille som du, og ingen kan sette seg inn i det. De opplevelsene du har er enestående. Ingen bryr seg om deg. Du har opplevd mer enn de fleste. Selv din familie bryr seg ikke om deg. Ingen vil være din venn. Alle er kalde og egoistiske. Ingen er glad i deg. Ingen ønsker deg noe godt. Alle er ute etter å ødelegge ditt liv.
Er det slik det henger sammen i virkeligheten?
Nei, det er ikke det! I dette tilfellet kan man si at det er deg og ikke alle andre. Du luller deg inn i en selvmedlidenhet som ingen ende vil ta. Blir aldri fornøyd uansett hva andre gjør for deg. Du skyver unna dine barn, barnebarn, partner, venner og alle dine relasjoner. Du sliter de rett og slett ut der du krever en uoverkommelig oppmerksomhet rundt deg og din person. Du driter i hvordan alle andre mennesker har det, du er sentrum og den eneste betydningfulle her i verden.
For å komme så langt som dette så må du først komme til et punkt der du slipper deg selv fullstendig og ignorerer enhver tilnærming fra andre mennesker. Du lukker deg helt! Og med dette forsvinner du inn i din egen verden. Med jevne mellomrom vil du møte på mennesker med stor sympati for deg som er rystet over din miserable tilværelse der du er sviktet av alle. Helsevesnet/psykiatrien gjør heller ikke noe for deg. Det kan ende i både avisoppslag, og nye belastninger for de som har levd med og rundt deg og din sykdom i årevis.
Man kan på ingen måte gå ut og forsvare dette hverken om du er pårørende, ansatt i helsevesnet eller bare en tidligere venn. Hvem vil utlevere sin mor, bror osv., helsevesnet er bundet av taushetsplikt, og venner påtar seg ikke flere belastninger når man kan trekke seg stille og rolig tilbake. Jeg lurer på om dette kan falle noen inn når de møter på slike tilfeller?
Når man har holdt på slik i årevis så blir dette ditt liv! Du lever i en selvoppfyllende profeti som blir bekreftet etterhvert som menneskene rundt deg forsvinner. Da kan du tråkke deg selv enda lengre ned ved å vise til alle de fæle menneskene du har hatt i ditt liv. Vi snakker her 0 innsikt i egen væremåte, eller sykdomsbilde. Å jobbe med psykisk syke er en stor utfordring og krever mye av deg, det kan være veldig tungt, selv om man har en lang utdannelse innen feltet. Tenk da hvordan det er å være pårørende til noen som er alvorlig psykisk syk. De har dette nært innpå livet, der de ikke kan gå hjem og lukke døren, hjertet og tankene sine fordi dette er et menneske de bryr seg om. Det er en vanvittig påkjenning, og jeg beundrer pårørende som har stått som ei støtte i årevis. Men, jeg har også stor forståelse for de som ikke makter mer.
Jeg skal gjenta en ting jeg har sagt før. Når det gjelder psykiatriske tilbud og oppfølging, så skal man være veldig klar over at psykisk syke får hjelp, og tilbud om det. Mange takker nei, men unnlater å si det. Mens noen av de som takker ja, er umulig å nå inn til der de er i sin egen boble.
Når det er sagt så trenger man å ruste opp psykiatrien, og ikke minst satse på forebygging, men det er en annen sak! Psykiatrien er slett ikke perfekt og det er mange huller å tette. Men at de også gjør en god jobb, det er det ingen tvil om!
Jeg understreker at dette er endel av et sykdomsbilde, som er vanlig å se innenfor psykiatri! Det er heller ikke en tilstand man velger. Likevel så kan det være greit å ta med seg for de som sliter psykisk, og jobber for å komme over ei kneik. Man kan i begynnelsen av enkelte tilfeller jobbe eller sørge for å ikke gå i de dypeste dalene og miste seg selv helt. Jobb med å snu ditt eget fokus og ta imot hjelp! Pårørende fortjener en større forståelse enn det de i virkeligheten får. Det samme gjør helsepersonell, som jeg tipper ikke gjøre dette fordi man tjener så himla godt eller for at det er så stor status å jobbe innen det feltet, man gjør det fordi man brenner for det!
Til tross for at jeg er en feminin jente så er jeg ingen som sminker meg hver dag. Faktisk talt sminker jeg meg vel bare til spesielle anledninger. Det er ikke en spesiell anledning å f.eks gå i butikken, ikke for meg.
Men, når jeg gjør det så gjør jeg det “ordentlig”. Og da koser jeg meg gjerne med det. Jeg får ofte skryt for at jeg har lagt en pen make-up. Og jeg trenger ikke veldig lang tid fra jeg går i dusjen til jeg er ferdig sminket, stæsha håret og kledd. Ca. 45 minutt. Jeg toner ned sminken om sommeren og velger en litt tyngre om vinteren. Jeg er glad i hint av sterke farver men det må matche klær jeg da har på meg. Jeg må føle at jeg er gjennomført. Kanskje kan du finne noen tips her også?
Håret:
Jeg har halvlangt hår, iflg. frisøren langt! Jeg bruker shampo og balsam fra Tigi Bedhead. Balsamen bruker jeg kun i tuppene. Av og til så kan jeg ha den som en kur i hele håret, dvs. at jeg har balsammen i håret i ca. 20 minutt før jeg skyller den ut. Dette gjør jeg aldri når jeg skal ut, det blir på en vanlig dag.
Jeg foretrekker Tigi produkter til håret, men bruker også andre. Skum, gel, dust it og hårspray. Hårsprayen må være fra Studio Line, den har jeg brukt i flere år og kommer ikke til å bytte før jeg MÅ. Jeg føner alltid håret om jeg skal ut på byen. Får formet det litt da. Om ikke så er det ikke en bevegelse i mitt totalt krøllefrie hår!
Jeg har en venn, som er frisør, han er fortvilet over mitt magre utvalg av hårprodukter, særlig fordi jeg er jente. Hehe.. Men jeg trenger ikke mer, føler jeg.
Håret mitt tar kanskje et kvarter å ordne..
Ansiktet:
Begynner med en dyprens med ublandet Vademecum! Selges som mynnskyll men funker vannvittig bra til hudrens. Velger ut T-linjen som regel. Skyller godt etterpå. Tar gjerne på en fet krem, og da er ACreme perfekt. Inkluderer halsen også.
Så legger jeg en foundation fra Loreal. Solpudder fra H&M for å fremheve mine trekk. Kan om jeg føler det også ha et helt lyst pudder, flekkvis, for å skjule små skavanker, men det er sjeldent.
Jeg tegner opp brynene diskret. Ingen altfor tykke linjer eller for mørk! Jeg har smale mørke øyenbryn i utgp. så jeg behøver ikke å nappe, av og til kan jeg fjerne ett og annet bryn,og jeg har aldri farvet de.
Øynene:
I globallinjen legger jeg alltid en brun skygge som jeg gnir ut, veldig for Define sine skygger.. Så liner jeg opp over og under øyet med svart eyeliner i krukke fra Loreal, som jeg også mykner. Så velger jeg den farven jeg skal ha på øyelokket og gnir også den inn slik at overgangen til den brune ikke viser godt. Jeg velger gjerne en grønnfarve, grålilla, grå eller knallrosa. I kanten av øyenbrynet legger jeg en hvit linje med skygge, for å heve blikket. Til slutt har jeg Maybelline sverte, svart, på vippene. Jeg tegner opp leppene, og leger en lebestift. Har en dyprød favoritt, men bruker også “knall” rosa eller lilla. Jeg har en passende gloss jeg tar med meg på byen og fresher opp med den når det er nødvendig.
Neglene:
Jeg har lange, sterke, fint formede og ikke minst naturlige negler. Disse klipper og filer jeg ordentlig ca. hver 10 dag. Her kommer min greie. Jeg går helst ikke ut døra med flassende neglelakk. Neglene må være pene og stelte når de er så lange. Jeg velger farve etter humør og klær. Bruker alt fra svart til rosa og glitter. Define har veldig gode lakker som holder, tørker fort og er lette å legge. Jeg er like nøye med tåneglene mine, bortsett fra at jeg prøver å ikke ha lakk på de hele tiden. Og jeg bruker håndkrem og fotkrem , ved behov, gjerne fra Premièr.
Kroppen:
Biotherm bodylotion på hele kroppen foruten ansikt. Parfymen er gjerne en fra Vera Wang, Nina Ricci eller Versache.
Etter dette så er jeg klar til å gå ut å redde verden 😉
Bildene viser eksempler på ulike farver, men fremgangsmåten er den samme. Her er både den litt nedtonede sommer sminken og den litt tyngre vinter minken!
Det er noen få av mine lesere som, etter å ha lest innleggene mine, føler et stort behov for å kritisere min refleksjon! Kritikken går ut på at jeg reflekterer dårlig, mangler konklusjoner og at den er uferdig. Og det er i orden.
Når du nå har forstått hva en refleksjon er, så håper jeg også at du ser at din kritikk ikke passer helt inn i den settingen? Eller? En diskusjon ja helt klart. Men, dersom min måte å reflektere på er vanskelig og uforstående for deg så skjønner jeg jo det at du forsøker å gjøre den om til en analyse jeg har gjort. Men, skriver jeg en analyse så skriver jeg at det er det jeg gjør!
For det andre så lurer jeg på om du prøver å vise hvor intelligent du er ved å kritisere min refleksjon? I så tilfelle så beviser du det motsatte for de som faktisk vet hva en refleksjon er!
Jeg syns jo det er litt søtt, og ikke så reint lite manndig å fremvise sin egen intelligens på denne måten. Rakke ned å andres tanker og til tider mitt utseende, er jo ikke bare sjarmerende det men kjempe saklig i tillegg. Det gir jo bilde av en høyt respektert person med god forståelse for andres refleksjoner. Det i seg selv sier jo at du i tillegg er istand til å lese mine tanker og erfaringer, som jeg selv har tolket feil! Må bare beklage!
Har du tenkt på en ting? Kanskje jeg bare er dum og ikke har noen intelligens å vise til, slik du har? Det er ikke straffbart å være dum vettu, jeg blir neppe klokere av din kritikk heller. Å skrive en blogg krever ingen utdannelse, på samme måte som å kommentere en ikke gjør det. Nå er jeg litt heldig som har en utdannelse da, sånn i virkeligheten. Men jeg er ikke utdannet rakettforsker, det skal jeg innrømme. Men jeg takker for at du har høye forventninger til min blogg om at den skal være så bred at alle skal kunne forstå hva jeg skriver. Med andre ord at jeg skal analysere hele verdensbildet sett fra alle mulige synsvinkler, og ikke ta for meg “små ubetydelige ting”! Ah, nei jeg kjenner at det blir for vanskelig. Kan du ikke finne en annen blogg å lese istendenfor?
Hehe, må bare le altså. Men jeg takker uansett for at du vil besøke min blogg og samtidig tar deg bryet med å legge igjen en kommentar, anonymt dog! Anonymt i den forstand at du ikke levner noe navn eller adresse, men Ip nummeret, som KAN fortelle hvem du er, er jo der, så anonymt er jo ikke helt riktig skrevet det heller 😉
Ønsker deg noen knakende gode og reflekterte blogglesninger i fremtiden også.