Er du?

Er du svart eller hvit? Står du når du drit?

Snakke du urdu eller norsk? Elske du fisk men hate torsk?

Er du mann eller kvinne? Eller kanskje begge innerst inne?

Er du hetro, bi eller homse? Kommer du fra Tønsberg eller Tromsø?

Har du jobb eller nave du? Ruller pengene inn eller kave du?

Er du full av glede og selvtillit? Eller syns du verden er noe dritt?

 

Mulighetene er mange og menneskene likeså, det er plass til alle og ingen må gå

Så lenge du er snill og grei, så kan du være akkurat hva du vil for meg

Det eneste jeg forlanger er respekt for hele min krets, alt annet vil jeg se på som hets

Jeg er nok søt som sukker men tro meg når jeg sier at det er utenpå, den som bor inni vil du neppe hilse på

Så da er vi enige da om at vi ønsker at alle skal ha det bra. respekt for folk gjør meg glad

Skulle du være av den illeluktende sort, så kan jeg si at vårt vennskap blir kort – det gjenstår å se hvem du ønsker å ha med

 

#Bogg #Dikt #Respekt #Amen

 

Tusen takk <3

På veldig kort tid, under to uker faktisk, så har min facebook side der oppdateringer fra bloggen legges ut økt med nesten 300 likes! Mye takket være dere som har invitert venner og delt siden. Jeg setter umåtelig stor pris på det!

Når det gjelder dette med min sønn, så er hans problematikk det som opptar meg aller mest! Det kan godt være at noen av dere synes det blir litt mas med det, og jeg kan love en ting. Det blir ikke mindre! Jeg vil tro at de fleste, med litt bevegelse mellom ørene skjønner hvorfor dette er viktig for meg. Jeg er ikke bare hans mamma, men jeg unner ingen mennesker i hele verden å måtte oppleve dette! Heller er jeg ingen helgen, men dette er viktig for meg.

Grunnen til det er hele den prosessen familien har gått igjennom. Det er så mange som dør i køen i påvente av et organ, eller de blir for syke til å kunne tåle en transplantasjon! Det er ikke riktig for alle å være donor og det er ikke mitt poeng å overbevise noen om det heller. Jeg vil bare at man tar et standpunkt, slik at det blir letter for pårørende å vite hva som er riktig å gjøre om ulykken skulle være ute!

Jo mere blest min side får, og flere likes og oppmerksomhet – jo større blir sjansene for at noen som venter på et organ vil få det! Igjen vil jeg påpeke å si at jeg ikke får noen profitt av dette! Grunner er at jeg da synes noe av seriøsiteten blir borte. Penger er ikke mitt motiv. Når du da vet det så vær så snill å støtt opp om denne kampen. Du vet ikke om det er du som i morgen sitter å vil gi ditt liv for et menneske som er avhengig av et organ.

Jeg ber ikke om dine penger, heller ikke om din tid – jeg ber om at du liker denne siden så skal jeg ta meg av resten.

Når jeg får et likes på mine innlegg av deg, så betyr det at flere av dine venner kommer innom min side. Deler du et innlegg jeg har skrevet kan du gange det opp enda flere ganger. Liker du siden min og anbefaler den til andre, da snakker vi avgjørende spredning av informasjon!

Ønsker du å gjøre en forskjell her i verden? Versegod, spør enhver transplantert om dette settes pris på!

Tusen millioner takk til alle som har støttet meg i dette, jeg husker hvert fjes! Og takk til dere som tar dere bryet med å spre dette videre <3

Det beste av alt, jeg forventer ingenting. Jeg blir heller ikke sur om du overser dette, men du verden hvor glad jeg blir om du ikke gjør det!

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#Blogg #Organdonasjon #Lesere #Støtte #Viktig #Informasjon #Donor #Leve #Død #Takk

 

Depresjonens stygge skygger.

Når et menneske går inni en depresjon så bør folk være klar over at det ikke er frivillig. Hvem vil velge det? Ingen som virkelig vet hva det er.

Jeg snakker ikke her om en dårlig dag, du står opp med feil fot, kanskje er du pms og ilter eller dypt nedstemt! Du kan ha en dårlig periode der du syns alt er tungt og vanskelig. Livet kan være nokså utfordrende i denne tilstanden men her kan du vilje styre deg selv,. Har du søvnproblemer, kan du løse de. Uten vilje, den er verre men man kan motivere seg selv og gå ut av denne destruktive tilstanden. Du kan sette deg mål til dagen etter, og innfri. Alt blir bedre når du tar tak i deg selv og beveger deg sakte men sikker mot et lysere humør. Du vet at det går over, og du klarer godt å stramme deg opp, i de tilfeller der det er krevd. Positive sprudlende venner klarer som regel å få deg i showhumør, og du nyter det! Du setter pris på all omsorg og gode intensjoner, lar deg oppmuntre!

Har du derimot en depresjon da snakker vi om en helt annen terminologi. Du kan godt bruke beskrivelsene ovenfor, men gang de opp i det uendelige. Her er det en liten mulighet for at du vil kunne klare å hente deg inn, uten profesjonell hjelp. Du ser alt helt klart men makter ikke å gjøre noe med det! Du setter pris på alle forsøk på oppmuntringer men føler de som et nederlag fordi du ikke evner å levere. Folk forteller deg om sine sorger, gleder og andre store og små begivenheter – mye kan du ikke komme på kort tid etter, og ender ofte med å spørre både en og to ganger til, om samme sak. Det fester seg ikke! Å lage en avtale kan du bare glemme, som oftes avlyser du fordi du ikke makter. Lystbetont, men det hjelper ingenting. Alle krav rundt deg blir uoverkommelige! Du er tappet for energi, og du velger deg sakte men sikkert bort fra alt og alle.

Kanskje har du venner og familie som har stått ved din side lenge og gjort alt for deg, uten resultater. De gir og gir uten å få noe igjen! En dag er det nok, de orker ikke mer. Og hva skjer da? Jo, da kommer en av depresjonens styggeste skyggesider frem.

Den forståelsen du har fått for din tilstand endres plutselig til at du ikke bryr deg, du gir ikke noe, setter ikke pris på hva andre gjør for deg og du forventer at andre alltid skal stille opp for deg! Er det ikke slik det er?

Et stort og rungende NEI til det! Det er ikke slik det er  men det er det det ser ut som! Å være deprimert er en sykdom på lik linje med alle andre sykdommer. Du har dårlige dager, og mindre dårlige! Alt du gjør er et slit. Men det er ingen aksept eller allmenn forståelse for dette i vårt generelle samfunn.

Når du oppdager at din omgangskrets trekker seg unna og blir avvikende så skjønner du hvorfor og du forstår det. Likevel så kan du ikke gjøre noe med det. Ekspertene rundt deg, har mange forslag på hva og hvordan du bør leve livet ditt. Disse velmenende gode rådene gjør ikke stort annet enn å gi deg enda en følelse av å ikke strekke til. Dessuten, er det ikke litt naivt å tro at et menneske som er deprimert ikke har hatt en lang vei dit og har prøvd det meste for å ikke havne der? Jeg tror de har kjempet en lang kamp, som ingen har sett, før de tegnene på depresjonen begynner å vises. Det bør man være klar over!

En som er deprimert vil før eller seinere isolere seg mest mulig fra vårt samfunn fordi de vet at de ikke strekker til. De vet at de ikke klarer å oppfylle samfunnets krav og privatlivets uskrevne normer og regler. Forventninger fører til nederlagsfølelser som igjen dytter deg enda dypere inn i depresjonen. Straffen er at mennesker som før var dine, kanskje nærmeste, nå snur ryggen til deg fordi de har fått nok. De har forventninger til deg som ikke innfris. De forstår ikke at du er syk, for det er det du er!  Altså, er du ikke bare syk men du straffes i tillegg.

Vi er veldig snare til å synes på andres vegne, uten at vi tenker over hvorfor ting er som de er! Det er tøft å være i familie eller venn med en som er deprimert, spesielt når man ikke skjønner at dette er en sykdom. 

Jeg har sett dette i mitt yrke, ofte. Jeg har også opplevd det blant familie og venner, og jeg vet hvor ille det er. Det hjelper lite å reagere negativt, eller gi disse en lærepenge. Tvert imot, det virker mot sin hensikt.

Kanskje noe å tenke på idet du forventer en reaksjon som ikke kommer der du blir både skuffet og fornærmet. Still deg selv spørsmålet om hvordan du ville behandlet samme mennesket om det hadde kreft eller en hvilken som helst slags vanlig, synlig sykdom! Jeg tror forståelsen ville vært hakket større. Men jeg forstår også at dette er krevende og vanskelig å forholde seg til. Da må det være lov å trekke seg stilt og rolig tilbake,men gjør det uten å sutre over den egoistiske personen. Personen er langt fra egoistisk men er alvorlig syk!

#blogg #depresjon #forståelse #aksept #samfunn #forventninger #realisme #venner #venninner #familie #vilje #vljestyrt

 

 

Fra mitt kjøkken

Mandag: Ørret med woket grønsaker. 

Tirsdag: Fullkorns lasagne med salat

Onsdag: Ostesmørbrød med skinke og egg

Torsdag: Fiskeboller i Karrisaus med potet, gulrot og sprøstekt bacon

Fredag: Kotelett med potet, surkål, stekt løk og tyttebær

Lørdag: Tapas for familie, venner eller begge deler

Søndag: Røkt svineknoke med potet, kålrabi og tyttebær

 

Dette er hva jeg kan ha til middag en vanlig uke. Kanskje du finner noen ideer her? Skulle du ønske oppskrift på noe så si ifra så får du selvsagt det 🙂

Ha ei god uke!

#Blogg #Mat #Måltid #Meny #Kosthold #Forslag

Med rett til å mobbe!

Det finnes mange områder og situasjoner i livet der man ikke tenker over hvilke holdninger og hvordan vi uttrykker disse på, kan ha betydning for de det gjelder. Når noe får en allmenn forståelse så er det også slik at det automatisk ligger en godkjent rett til å uttrykke sin misnøye om det er slik situasjonen er.

Røykerne, det må jo være de som er den mest akseptable gruppen med mennesker vi mobber. For det er nettopp det som skjer, der det legger seg et kor med syting og klaging over hvilke forferdelig mennesketyper vi er. Egoistiske, hensynsløse, nedrangerte underdogs, som ikkerøykerne fritt kan hevde sin store og dype moralske verdi over! 

Jeg tror med hånden på hjertet at alle som røyker, ikke akkurat gjør dette fordi de har så lyst til det. Det sies at avhengigheten til røyk er større enn avhengigheten til narkotika! Bare det sier litt om hva vi dealer med her. Men, det er ikke noe vi tar hensyn til. Røykerne er jo bare egoistiske, derfor røker de!

Om vi trekker en parallell til narkomane, så er det jo slik at de også i alle år har blitt behandlet slik at andre mennesker med full rett og aksept får lov til å nedrangere og fnyse av disse også. Med å lage dette regimet for folk som røyker, der vi mobbes ut av samfunnet  på samme måte som narkomane, ligger alt tilrette for denne mobbingen ikkerøykere med full rett utøver mot oss.

Vi kan ikke ta til motmæle fordi alt de sier er riktig, stort sett. Og det er ingen som ikke ønsker å ta hensyn til andre rundt seg! Men argumentene her går over alle støvleskaft og mister sin verdi når flere av argumentene ikke holder mål. Men, vi gir etter for det store gruppepresset, sniker oss unna for ett par trekk og vender tilbake til det aksepterte samfunn med halen mellom beina og hodet bøyd. Her blir vi møtt med nedlatende blikk og gjerne en kommentar om den forferdelige lukten. Dåååån! Hvem har jeg da vært til skade for? Ingen.. Jeg kan ikke tro at lukten er veldig mer skadelig enn en parfyme jeg ikke liker, svettelukt, matos og andre lukter som ikke pirrer hverken appetitt eller behag. Men jeg går ikke rundt til mine medmennesker å forteller de at de lukter dritt, jeg hever meg ikke over de og ser heller ikke ned på dem. Det ville vært en stor fornærmelse, ville det ikke? Men røykerne, nei de fortjener det!

Jeg syns det er helt bort i veggene at vi ikke skal kunne sitte ute i fri luft å ta oss en røyk. Det har rett og slett gått for langt! Her snakker vi om storbyer med så store miljøgasser og forurensning som er mulig. Men, folk blir dødssyke av den røyken jeg tar meg i fri luft. Det gjør at de utelukkes fra et sosialt liv! Jeg, med min røyk er egoistisk som forårsaker denne store trusselen alene, som gjør at en ikkerøyker kan bevege seg ut! Alle er enig i det. 

Denne fokuseringen på røyk har ført til at  samfunnet med det sosiale liv deler seg i to. Jeg skal ærlig innrømme en ting, og det er når jeg møter på nye mennesker som ikke røyker og det første de gjør er å uttrykke sin misnøye over meg, som røyker, så er mye av den relasjonen satt. Jeg orker ikke enda en tirade av hvor ille røyk er, selv om jeg ikke røyker i nærheten av disse. Jeg trekker meg gjerne unna og holder meg til min nedrangerte rase! Vi forstår hverandre, ser du!

Jeg kunne ikke tenke meg å tenne en røyk der jeg vet det kan være skadelig for andre. Og jeg skjemmes av at jeg røyker. Hadde jeg bare kunne lagt denne lasten på hylla, så enkelt som det fremstilles, så hadde jeg gjort det! Men, det er ikke så enkelt dessverre. Så jeg må bare tåle at jeg som røyker er et mindreverdig menneske ifht en ikkerøyker. Trøsten blir paradoksalt nok, at jeg legger igjen min kollekt i statskassen i form av skatter og avgifter for den tobakken jeg kjøper. 

Så, tilgi meg for at jeg er et så elendig menneske. Jeg forstår din avsky! Kjør på, det er bra for menneskeheten at det finnes noen man kan hate, og heve seg over! Det skaper et verdifullt samhold i samfunnet og fred i heimen!

#Blogg #Ikkerøyker #Røykere #Tobakk #Samfunn #Respekt #Mennesker #Mobbing #Hat 

 

Begynn å blogge, tjen deg rik! Pengene ruller inn..


Å blogge er stor butikk der du får betalt for å slenge ut noen innlegg i hytt og pine, Innleggene trenger ikke ha et tema, bare du knoter noe ned eller legger t noen bilder, som tilhengerne kan lovprise og forgude! Alle som har et produkt de vil selge gir gjerne produktet ut gratis, mot at du skriver en anbefaling  av produktet. Det kan være alt fra en lebestift til møbler og en tur til syden. Tilbudene er grenseløse.

Hvem vil ikke gå på rød løper å menge seg med fiffen, kjendisene og få ropt etter seg hvor fantastiske de er? Penger, makt, glamour, bunnløs beundring…. Og drama, i en kynisk verden der det er om å gjøre å selge, uavhengig av hvilken måte du blir fremmet på for å få det til!

For fremmet, det blir du i ulike foraer. Så lenge du drar er det greit, Artikler, intervjuer, spalteplass  i det hele tatt en promotering som er helt vill. De som ligger i det øverste sjiktet på bloggtoppen ligger nødvendigvis ikke der for at de er på høyde med rakettforskere, eller har et viktig budskap. Nei, de ligger der år etter år fordi de hele tida blir langt ut for å promotere et eller annet. Jeg vil vel ikke si at noen blir utnyttet, for det er nok et gjensidig gode av resultater. Likevel så blir gjerne bloggerne fremstillt som noe “dum” i flere tilfeller enn jeg synes er greit! Men folk får gjøre som de vil.

Så til sakens kjærne. Det er de færreste forunt å ligge blant de 20 beste bloggerne som faktisk får betalt, og blir sponset slik at de kan leve av dette! Det er fullt mulig men krever mye, og betyr hard jobbing samt en eksponering av deg som person flagget for det du måtte godta i media!

Alt dette er helt greit! Men det som er mindre greit er at man kanskje ikke skjønner at alle bloggere ikke tar/får betalt! 

Jeg har ikke tjent meg rik på denne bloggingen min, jeg har ikke solgt reklameplass og jeg har heller ikke noen sponsorer. Jeg har gitt to intervjuer! Jeg har takket nei til uttallige intervju, til flere av norges største aviser og ukeblader, som godt kunne holdt meg stabil på toppen av listene. Det jeg har gjort er å shoute mine innlegg selv. Det koster mer enn det smaker for å si det slik! 

Poenget mitt er… Jeg skriver ikke blogg for å komme på toppen av listene, eller bli rik på det. Jeg har en baktanke med hele bloggen og det er å få ut budskapet om organdonasjon! Man kan kalle meg dum siden jeg ikke benytter meg av de økonomiske fordelene. Saken er den at dette er det eneste jeg føler jeg kan gjøre for min hjertetransplanterte sønn, hans donors etterlevende og ikke minst fremtidens organavhengige! I tillegg fungerer dette som god terapi for meg selv!

Selvsagt kan jeg ikke bare skrive om organdonasjon, det ville blitt en kjedelig blogg, så jeg sper på med noen av de erfaringene jeg faktisk har – livet, på godt og vondt!

Jeg har et ønske og det er at du tenker igjennom dette spørsmålet om å være donor! Dersom du selv ikke kan tenke deg å være donor, så ha i bakhodet at kanskje noen av de rundt deg kunne tenke seg det. Derfor, spre dette budskapet. 

Jeg kunne aldri i min villeste fantasi forutse eller tro at jeg en dag skulle sitte i min største sorg og vente på et hjerte til min sønn! Han var heldig å fikk et hjerte, alle er ikke like heldig. Man vet heller ikke om det kan vær DU som i morgen sitter i samme sorg som meg å venter.

https://www.facebook.com/lillja.blogg

 

TA STANDPUNKT!

 

#Blogg #Organdonasjon #Standpunkt #Budskap 

Den største demonen…

Frykten er noe som er naturlig, som vi alle har og må ha. Den er med på å styre deg unna situasjoner som medfører en risiko som er større enn lysten til å gjøre noe. Med andre ord den mest kjente frykten er den naturlige som vi lever med hver dag, og som hjelper oss på veien.

Men det finnes en frykt som er destruktiv, altoppslukende, mørk og lammende! Den kan ødelegge deg fullstendig og gjøre om hverdagen din til et sant helvette. Denne frykten kan drive deg fra sans og samling! Den kan blekne noe, men den er alltid der og lurer like under overflaten. Det er et lite knips som skal til før den har slått rot og er i full blomst hos deg. Frykten er virkelig og kvalmende! Jeg godtar den, stille. Det er vel ikke annet å gjøre, eller?

Hva som fremkaller en slik frykt er individuelt, men den kjennes lik ut for alle som opplever den. Vi forstår og gjenkjenner frykt når vi ser den hos andre, og man vet at den ikke kan stoppes. Ingenting kan stoppe den, før det som har utløst den er i orden igjen. Selv da, kan den være lei å jage. Men den kan kontrolleres til en viss grad, og muligens temmes!

Jeg har fryktet mye i mitt liv, som alle andre. Men det er en frykt som overgår alt jeg noengang har fryktet. Jeg vil gå så langt som å si at jeg aldri tidligere har følt frykt, før Steffen blei syk! Da fikk jeg oppleve hva frykt var! Jeg som mamma, som Lillian –  sterk som en bjørn, urokkelig, sta, iskald og istand til å ta en hvilken som helst fight! Poff, der forvant de egenskapene! Lufta gikk ut av meg med handlekraft og styrke. Det var ikke noe igjen.

Jeg tvinges i kne, og det er ikke en liten mulighet for at jeg skal kunne reise meg! Alt jeg kan er å sitte i kne og vente… Vente på hva da? På at frykten skal forsvinne?  Det er her jeg forstår, at jeg ikke har forstått. Min frykt har materialisert seg, og oppstår som min sønn! Jeg nekter! Jeg vil ikke på noen måte tenke slik, og jeg gjør det heller ikke. Min eldste sønn sa en gang til meg, når han var her på besøk. “Mamma, du e ikke som før, da ordna du alt”, “Nu det e akkurat som om du gir faen”! Jeg viste akkurat hva han snakket om, jeg var lammet av frykt. Dette satte igang en prosess hos meg, gutten hadde rett.

Frykten har tapt, den har jeg fordrevet ut av mitt liv. Sett bort fra den fryken som er natulig å ha selvagt. Og jeg frykter fremdeles men den spiser meg ikke opp! Hvorfor? Fordi om jeg skal sitte å frykte og håpe at den forsvinner, og jeg skal forstå frykten i den skapelsen den har, så betyr det at Steffen må bli borte! Derfor frykter jeg ikke! 

Dette er tanker jeg virkelig har måtte hente frem fra mitt innerste. Men konflikten i frykten var en grusom ting å oppdage. Og når jeg forsto det så var det veldig lett å la den gå! Jeg vil ikke betale prisen frykten forlanger. Ja jeg er redd for mine sønner mere enn noe annet her i livet, og jeg frykter at det ikke skal gå dem godt. Men, forstå at frykten ikke henger over noen av dem som en del av deres legeme! I såfall ville jeg mistet meg selv. 

Jeg tenker at disse tankene burde jeg kanskje holde for meg selv, men jeg tror at vi i dag henger mange følelser på feil knagger, rett og slett fordi vi ikke vet om andre muligheter. Kanskje kan man forstå ting litt anderledes enn det som er en opp og vedtatt sannhet? Jeg håper ikke dette blir misforstått nå fordi jeg ikke har klart å forklare hva jeg mener. Dette er hva jeg kaller tanker på et litt annet nivå, og jeg har mange av de! På et vis så har de vært til god hjelp for meg, kanskje kan de hjelpe andre også. Kanskje har andre samme tanker men lar være å si dem? Hva vet jeg?

Jeg er istand til å kjempe videre, fryktløs! Vel, til en viss grad i allefall men det hjelper meg å tenke slik, ha noe å strekke meg etter!

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#Frykt #Blogg #Forståelse #Erkjennelse #Angst #Selvutvikling

Kjære mor og far – tenk dere om!

Vi ser allerede konturene av det jeg tror er toppen av et isfjell. Foreldre som blir saksøkt av sine barn grunnet en eksponering i media, nettsteder og andre offentlige instanser de ikke har samtykket til! Facebook, ulike blogger, snapchat osv. Alt fra vanlige greie bilder til bilder som kan misbrukes! Manipulerte bilder vil dukke opp i årevis etter publisering, også vil komme sterkere  til syne i norske rettsaler etterhvert. Jeg tror ikke bildene blir manipulerte for å få frem et penere smil, for å si det slik.

Det blir stadig vekk advart mot å eksponere sine barn, likevel ser det ikke ut til at det biter på alle! Når man tenker på det som legges ut av bilder av barn i all slags positurer, så kan man i enkelte tilfeller tenke at dette bildet kan godt komme opp til diskusjon en gang, når dette barnet forstår og blir konfrontert med det! 

Jeg tenker at når man publiserer bilder av barn så er det igrunnen en rar ting å gjøre når man vet at konsekvensene kan være fatale! Og barnet har ikke noen muligheter til å si nei, dette vil jeg ikke! Om noen år så vil du kanskje få høre det igjen, at dette barnet som har blitt voksen, sier at “dette ville jeg ikke”, da med en advokat i ryggen! Da ser du konsekvenser for egen del, der barnet – helt riktig, sier ifra!

Det burde vært forbudt å legge ut bilder av barn, som ikke kan si ifra om det er greit eller ikke!  Man burde i allefall stille seg selv spørsmålet – “kan dette misbrukes”? Du må tenke på at et uskyldig bilde, sett fra din synsvinkel kanskje sees på med litt andre øyne av personer du ikke ønsker i nærheten av barn. Ingens barn.

Noe å tenke på? Verden vi lever i er ikke bare vakker og søt, den er pervers, stygg og dyster også!

#Blogg #Familie #Barn #Verden #Dyster #Pervers #Bilder #Manipulering #Foto #Samtykke #Eksponering

Jeg savner deg!

Jeg savner deg av hele mitt hjerte

tørk tårene bort

skyv tilside den smerte

 

La meg huske alt det gode

minnes fine stunder

og vite at båndene er i blodet

 

En ulykkelig dag du dro

du kom aldri tilbake

likevel du våker over meg må jeg tro

 

Kjære pappan min

du har fødselsdag i dag

hadde du vært her skulle jeg laget dagen fin

 

I kveld skal jeg ta meg en tår

døden skal jeg overse

jeg skal late som om du var her i går

 

Jeg skal tenke at du kommer i morgen

smile og le til din ære

det må da jage bort sorgen

 

#Dikt #Blogg #Savn #Død #Fødselsdag #Ære #Pappa #Datter #Minnes

Livets gang – hvil i fred

Det er merkelig hvordan man opplever et menneskets død, og det er selvsagt avhengig av hvor nær relasjonen har vært. I går kveld mottok jeg et dødsbudskap, og jeg ble litt overrasket over meg selv. 

Dette var en mann jeg møtte da jeg var ca.18 år og gravid med min førstefødte. Han var stefaren til min daværende kjæreste, som også ble far til våre barn, Jeg kom inn i den familien, tro det eller ei, som en sjenert jente. 

Det var ikke slik at jeg bare sånn helt uten videre ble “akseptert”. Jeg måtte sakte men sikkert vise mine svigerforeldre at jeg var en ordentlig jente! Jeg kan med hånda på hjertet si at svigermor og svigerfar var/er ekte mennesker som ikke kan kalles overflatisk. Smiger og smisk kommer du ingen vei med der i gården, og en spade er en spade og intet annet!

Men, jeg ble akseptert og ikke minst respektert etter en tid, og det var selvsagt gjensidig. Dette forholdet stoppet ikke opp selv om mitt forhold til deres sønn tok slutt. Guttene våre holdt oss også sammen. Jeg kan huske at vi hadde et fast kakefat som vi brukte til å sende kaker frem og tilbake i, ved alle tilstelninger der kaker inngikk. Bursdager o.l. Stig var en kakemons, som meg. Jeg kunne alltid spørre han til råd for ting og tang, spesielt ang. hytten. Det ble liksom “Vi spør Stig, han vet”! Og det gjorde han som regel.

Mine to gutter har alltid vært opptatt av bestefar. I så måte har Stig vært viktig, for min del også, fordi min egen far døde tidlig. Han har fyllt bestefar rollen, som enehersker, med glans! I dag har jeg to gutter som nok er veldig trist fordi dette er et stort tap i deres liv. En epoke er over! Det var bare en Stig i denne verden, stillferdig, snill og stødig! (Og pittelitt sta)!

Nå er det ikke slik at jeg har hatt daglig kontakt med de, og mindre ble det etter at jeg flyttet sørover. Men, “svigermor” ringte meg senest i forrige uke for å høre hvordan det gikk. Jeg viste selvsagt at Stig var syk, likevel kom dette overraskende på meg. Og ja, dette var ordentlig trist! Min dypeste medfølelse og kondolanse til “svigermor” , mine barn og resten av familien.

 

HVIL I FRED, STIG

 

#Blogg #Livet #Døden #Trist #Epoke #Bestefar #Kondolere #Familie #Sympati