Dette kan bli et morsomt innlegg, jeg vet hva jeg ønsker å formidle og spørsmålet blir om jeg kan klare å få det til? Here I go 😉

Altså, nå er ikke jeg en gammel dame med stivbeinte og fastbankede meninger eller tanker. Men jeg flyter ikke med strømmen og heller ikke mot for den saks skyld. Fordelen med det, tror jeg selv, er at jeg ofte reflekterer over sammensetninger, sammenhenger, årsaker, konsekvenser og påvirkning. Blant annet!

Jeg er for åpenhet i samfunnet, informasjons flyt, offentlige debatter osv. Men, jeg skulle ønsket å begrenset eller tonet ned flere aspekter ved dette. På en måte så tror jeg vi maner frem endel situasjoner ved å hele tiden ha det i fokus. Vi lager show av alvorlige problemer der vi, muligens ubevisst,  “ufarliggjør” ulike sider av livet. Jeg tror dette skaper en mindre terskel for hva vi kan gjøre, og holdningen vi har til våre liv.

Utviklingen på enkelte områder som peker seg ut, er ting som eksempelvis, i mine tenårings dager ikke var et spørsmål. Det kan være vi viste om “det” men det var kanskje ikke aksept for det, så da uteble det. Et eksempel kan være silicon som var utrolig populært blant de store stjernene. Men det tilhørte de, en helt annen verden. I dag, så betaler foreldre for silicon til jenter som ikke er ferdig i puberteten engang. Jeg syns jeg ser min far skulle gjort det for meg! Hadde jeg spurt, så ville jeg nok fått så ørene flagret og vel så det!

En av grunnene til at det i dag er vanlig, er helt klart at det er alminneliggjort gjennom media. Vi hever ingen øyebryn over at jenter i dag har et utseende som kanskje er laget av kirurger og kosmetikk industrien.

Det skaper forventninger, og tanken er at vi bare fixer på det. Resultatet blir vår søken på det perfekte utseende. Og se hva det har gitt oss, et gjeng med freaks of nature! Hvordan kan man overdrive plastiske operasjoner og diverse fillinger i ansiktet når man vet hva resultatet kan bli? De ser ikke ut i måneskinn, men fortsetter likevel. Hadde jeg vært mann og våkner med disse usminket så hadde jeg rømt sengen og aldri sett meg tilbake. Tragisk men akseptert! Hvorfor, et vannvittig mediafokus som gjør at vi venner oss til det. 

Matprogrammer i alle varianter, der det kommer frem at folk ikke kan koke tevann engang. Det gjør meg skremt når det også kommer frem at de oppdrar og har ansvaret for barn. Kostholdet er viktig! I dag er det ikke noe vi lurer på når det gjelder det. Likevel så lever vi et så hesblesende liv at vi sverger til ferdigmat og halvfabrikata. Grunnen er at dette er lettvint og akseptert. Det er det vi foretrekker foran hjemmebakt brød og middager som tar tid men er lager fra bunnen av. Vi har ikke engang tid til å handle inn råvarer lenger, det kan du få levert på døren! Det aller verste er at vi lovpriser dette, uten å tenke over hva konsekvensene kan bli. Jeg tror ikke dagens moderne barn engang kan koke det tevannet foreldrene kunne, om bare noen få år. Hvorfor? Fordi det er fantastisk å slippe unna den biten med stress! Livsstilssykdommer, vitaminmangler og en kropp full av kunstig tilsatte stoffer og konserveringsmidler som vi enda ikke vet alt om – ligger å dufter i fremtiden som erstatning for hjemmebakt brød. Så Hellstrøm, hvorfor er du sjokkert når du kommer i et hjem der tevannet er en utfordring å få kokt?

Så har det som er av det mest morsomme. Jeg kan ta et utgangspunkt i Sinnasnekkeren. Hva faen er dette for et program? Her har vi altså en snekker som løper rundt som en psykolog, og pisker folk igang til å ta tak i sitt eget liv! Fy flate, er det virkelig så galt fatt med folk? Det står voksne mennesker, på sammenbruddets rand, som har tatt seg vann over hodet og griner sine bitre tårer på tv! Helt til supermann kommer ut av intet og redder hele familien, og naboene med.

Luksusfellen, samme sort!

Hva er det vi egentlig gjør? Vi lager underholdning av selvsagte ting man burde tilstrebet seg å takle. Istede så vandrer vi rundt som hodeløse høns og venter til supermann kommer innom og hjelper til. Før det skjer så har vi lært våre barn at det å ha det enklest mulig i hverdagen er det viktigste. Søk alltid etter de enkleste løsningene. Konsekvenser er ikke viktige. Ansvar? En annen dag!

Jeg tenker på mine besteforeldre. De jobbet og sleit hele sitt liv, hadde alt de trengte – sikkert ikke alt de kunne tenkt seg, men de var fornøyd så lenge de hadde et utgangspunkt for å leve et godt liv uten de helt store kongelige dagene.

Vår streben er i dag på helt andre premisser! Det er andre verdier som gjelder. Vi jobber oss hjel for at vi skal ha det lettest mulig, og vice verca! Investerer i ting vi ikke har tid å bruke. Skaper oss selv kunstige behov, som vi slett ikke trenger. Vi får aldri nok penger fordi det stadig dukker opp noe vi må ha. Våre barn får forståelse der de burde blitt irettesatt. Voksne løper fra sitt ansvar når det gjelder hus og hjem, og det ser ikke ut til at de forstår hva de gjør og hvilke signaler de sender til barn.

Jeg tror nok at slike programmer har en viss underholdningsverdi, der man kan se hvor galt fatt det har blitt. Men vi må også være klar over at alle ting som vi ser, påvirker oss. Og i disse tilfeller er det slik at man underbevisst kanskje jobber litt mindre i slike situasjoner som leder frem til den katastrofen, fordi det er en allmenn aksept og forståelse for dette. 

Bare tenk tilbake på hvordan ting utvikler seg fra å være noe vi fordømmer, for i neste øyeblikk gjøre det selv! Det skjer ikke uten at din underbevissthet er påvirket på en slik måte at du finner det forsvarlig og med det tøyes grensene.

Jeg snakker her om en generell samfunnsutvikling. Selvsagt er ikke alle slik, og noen ganger går det galt av helt andre årsaker enn det jeg har nevnt. Likevel er det en påfallende sjargong man både ser og hører om hver dag. Jeg føler med de som havner utenfor, bare så det er sagt. Men å lage underholdning av det, som igjen er holdningsskapende og sender ut signaler man ikke tenker over, det syns jeg man burde tenke litt over.

“Jeg har ikke noe valg og må ha to jobber, for å kunne ha mitt barn i barnehagen!” Javel… Dette burde jo få noen bjeller til å ringe et sted i det fjerne, eller?

Det er muligens på tide at vokste tar sitt ansvar å viser barn hva det vil si å være voksen, og det er i allefall ikke å sutre i etterkant av en hendelse der konsekvensen var åpenbar.

Det å bli voksen er å ta sitt ansvar, og lære seg konsekvensene for det man gjør!

Jeg er ikke perfekt men det koster meg mindre å skrive om dette enn om ting som gjør at vi kan fortsette å fraskrive oss ansvaret i eget liv! 

Besøk gjerne min fb side, liker du den vil du kunne få oppdateringer om når jeg legger ut nye innlegg.

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#Blogg #Ansvar # Utvikling #Samfunn #Oppvekst #Verdier #Underholdning

I går kveld så jeg et program, på tv, fra Sverige der man kunne se resultatet av nett trollenes oppførsel, mot uskyldige mennesker. Disse ble oppsporet av et tv team, og stilt spørsmål til, angående deres aktiviteter på nett. Da fikk man se feige, små, uverdige mennesker som løp avgårde! SØPPEL! 

Enkelte av disse som hadde fått gjennomgå, var så dårlig behandlet at de ønsker å dø, noen hadde forsøkt å ta sitt liv.

En jente på 16 år ble voldtatt av 5 gutter og seansen ble filmet og lagt ut på youtube! Tror dere hun fikk sympati? Nei, hun  ble mobbet og harselert med på det groveste! Nett trollene heiv seg på å lagde en propaganda mot henne som menneske, eller ikke menneske kan man vel si. Dette rystet meg langt inn i sjelen. Voksne mennesker har en slik oppførsel mot barn, hva skjer?

Greit så har denne nettverdenen gjort ting lettere og utviklingen er enorm på områder som er fantastiske. Men det burde pinadø være regler for hvem om skulle kunne benytte seg av denne kommunikasjonsformen. 

Tenk at voksne mennesker kan bli så ond? 

Når det gjelder det å være anonym, så burde dette gjøres noe med, hva pokker skal du være anonym for? Det viser seg jo at det ikke er mulig å forvente at man oppfører seg ansvarlig. Enkelte mennesker kan ikke leve uten å være til skade for andre, når det ikke er restriksjoner. De blir som ville dyr!

Jeg håper denne jakten på disse menneskene tar seg opp og blir gjengs over hele verden. La de smake sin egen medisin, offentliggjør de og la verden få vite hvem de i virkeligheten er! De ønker jo en gapestokk, gi de det!

#Blogg #Ansvarlig #Troll #Psykopater #Stopp #Mennesker #Uverdi #Mobbing

Nytt design på 1,5 liters flaskene! Og jeg kan ikke skjønne hva poenget med å endre noe om målet er at det skal bli bedre med flaskene. De fungerte bra de forrige. Disse nye flaskene er helt umulig å holde i for å skjenke. De er så myke at de glipper ut av hånden. Dersom du tar brusen rett ut av kjøleskapet og det begynner å dugge er det enda lettere. Dessuten så kan du godt søle fordi du må klemme til,, og det kommer ukontrollert ut av flasken, mye søl med ande ord!

Jaja, om jeg ikke syns så mye om det å kan jo andre mene dett motsatte. 

Det er sikkert bare noe jeg innbiller meg,  men jeg syns smaken også har endret seg.  Hmmm, hvorfor endre noe som fungerer da,  ah… kostnadene!

#Blogg #Flasker #Praktisk  #Brus #Mineralvann #Design

Jeg har fattet interesse for det som dukker opp av folkets meninger og uttrykk etter at Gunhild valgte å stå frem med sin sykdom. Det ikke riktig å si at jeg er overrasket over menneskeheten, jeg er heller sjokkert.  Jeg er bekymret for at det er altfor mange der ute som befinner seg i grenseland når det kommer til spørsmålet om hvorvidt det er trygt for andre mennesker, og dem selv og ferdes på engen hånd! Makan til hodeløs tenking og konkludering skal du leite lenge etter.

Det første som kommer frem er penger. Dette liker noen å diskutere og selvsagt misunne,  for øvrig dårlig skjult. Man kan vel forstå en slik interesse Men jeg tenker det må jo finnes et filter eller en viten om at penger fixer ikke alt. Dessverre ser det ut til at den tanken holdes det fast i. I flere diskusjoner kommer det frem at “hun har jo penger nok”. Javel, nok til hva da? Ta hele familien med seg på ferie? Bygge et hus til gamle foreldre? Jetset liv? Jeg vet ikke hva det hintes til  eller hvordan jeg skal forstå det? Men jeg regner med at løsningen for sykdommen ikke ligger i penger uansett hvem som hadde fått den med hvilken pengesekk.

Så har vi de som faktisk mener at når noen blir syk, så er det fortjent! Jeg kjenner at når jeg leser slike kommentarer så håper jeg at det sitter et menneske bak pcen med underkrevne papirer på at de tilhører en lukket avdeling innenfor tung psykiatri. Man må vel kalkulere de som er unnskyldt inn i denne smørja. ;Men det finnes nok de som ser underholdningsverdien i dette.

Apropos det! Ja, jeg er blogger helt klart! Jeg ønsker lesere, men det betyr ikke at jeg gjør hva om helst for å få det. Når det gjelder denne saken så ønsket jeg å skrive om den fordi jeg kunne kjenne igjen enkelte uttalelser, fra den gang jeg selv ble diagnostisert med en dødelig sykdom. Jeg ble også voldsomt provosert av de menneskene som hakker på dette paret, kun grunnet misunnelse. Jeg tviler på at noen ville byttet plass med Gunhild. Av den grunn burde man tenke seg litt om. 

Så har vi et siste kasus, her må du følge godt med Gunhild, her er nemlig oppskriften på hvordan du skal komme igjennom dette, ikke bare komme igjennom, men du skal bekjempe denne sykdommen med kun positive tanker.Gulp!

Noen har alltid en formening om hvordan du skal tenke, mene, føle og tro. Det betyr at du burde ikke gå ut i media. Noen mener du er et pluss i denne sykdommen fordi du gir den et ansikt. Det er jeg enig i. Og sikkert de som lider av lignende. Men når de begynner å fnyse for å å kritisere deg for alt annet , da tenker jeg “kom dere hjem” Det er veldig lett å mene og synes på vegne av andre. Og for all del stå på egen mening men dette må da vel gjelde for henne også da? 

En annen ting, dere som tar dere den friheten til å pirke på et menneske dere ikke kjenner, hun står frem og forteller at hun har fått en dødelig sykdom. Og noen sier det er av sug for oppmerksomhet! Om hun ønsker mer oppmerksomhet, er det ikke greit å be om det da? Uansett så er måten det fremstilles på, tarvelig! Hva vet vi?

Når du uttaler deg, negativt og arrogant, om dødelig sykdom, så må jeg jo regne med at du selv har det og kjenner til både behandling av inn- og utvendige tanker og utfordringer?! Om ikke så snakker du om noe du ikke har forutsetting for å uttale om. Og i allefall ikke måten man velger å takle dette på!

Disse menneskene er er i sorg, du tenker ikke at det kan være en belastning å komme med så krasse, hva skal jeg si, uttalelser? Til tross for pengesekker, og diverse meninger om Stordalen og media – så er de enda mennesker!  Jeg tror de takler dette best på sin egen måte, det bør vi ha respekt for! Mener jeg!

Dette er vår kamp. Ta gjerne en titt inn i en verden om ikke er like enkel bestandig: https://www.facebook.com/lillja.blogg

 

#Blogg #Forståelse #Empati #Sympati #Valg #Ansvar #Respekt

 

 

Se så, da var lørdagen over og

Ikke at det var så himla greit, jeg har tross alt bare sitter her og vært sær

Jaja, må vel alltids komme meg ut av sengen, få på meg keiserens nye klær og gjøre et forsøk på å overse at rumpen er noe svær

Men skulle jeg ønske meg noen ting, det hadde ikke vært en ring

Jatakk til en kopp kaffe levert, av en heftig kar som er både spenstig og sprek 

 

God Morgen

Jada, den mannen forsvant før han rakk å komme innom!

Kaffe next 🙂

 

#Dikt #Blogg #Søndag #Mann #Kaffe 

Det finnes et knippe mennesker i verden jeg overhodet ikke kan, eller vil forstå meg på! Og det er de nett trollene som gir sine sure og flaue kommentarer i hytt og pine. Hva feiler det dere? Man skulle tro at dere kunne la være å lese om folk er til så stor irritasjon.

Men neida, jeg måtte bare stoppe å lese kommentarer fordi jeg ble kvalm. Her skriver folk om egen sykdom, ber henne slutte å klage og sier hun er oppmerksomhetssyk! Tror virkelig dere hun måtte brukt en slik tragedie får å få oppmerksomhet? 

Vel, jeg tror ikke det. Jeg skulle ønske folk kunne våkne en dag og forstå hvor ille enkelte utsagn er. Hva har skjedd med disse på veien? Skjerp dere, det må da vel finnes noe igjen som er hellig i denne verden? Har du ikke noe fornuftig å si, så hold kjeft!

Jeg sender min dypeste medfølelse til de! Det er helt forferdelig å få en slik beskjed, og støtte skulle vært det eneste man fikk lov til å skrive noe om i slike stunder. 

http://www.dn.no/nyheter/2014/11/21/2145/Dokumentar/hvis-jeg-ikke-dr-hvordan-kommer-livet-mitt-til–bli

#Blogg #Medlidenhet #Sykdom #Idioter #Tragedie

Det hele startet en dag jeg selvsagt hadde det voldsomt travelt. Det var kaldt, mørkt, fredag, jeg var sliten og endelig ferdig på jobb. Jeg skulle bare innom butikken for å få med meg noen grønnsaker som jeg ville ha til helgen, før jeg skulle hente barna.

Jeg valgte en liten nærbutikk, med greit utvalg. Fikk plassert bilen rett utenfor døren, flax. Jeg likte dagen bedre og bedre for da jeg entret butikken var det knapt nok andre kunder der. Dette gikk min vei, bra var det for min sultne mave hørtes ut som en flyalarm som gikk i det fjerne.

Vel, jeg viste at det var rett rundt hjørnet , tre skritt, og litt inneklemt –  bæm, der ville jeg finne det jeg skulle ha. Grønnsaker!

Idet jeg runder hjørnet , holdt jeg på å løpe ned en dame som stod der jeg skulle stått, med alle de ferske grønnsakene foran seg, så jeg måtte vente på tur. Jeg nikket til damen , og stilte meg litt diskret i bakgrunnen, og ventet. Og ventet, og ventet!

Hun vridde, vrengte, luktet, snudde og vurderte alle elementer som var pent plassert langs den smale veggen, som gjorde at jeg ikke kom til. Klokken tikket og alarmen i magen ble høyere i takt med at mitt humør sank! Jeg gjorde noen forsøk med kremting, som jeg intensiverte så høyt jeg mente jeg kunne. Tror du den forbannede kjerringa brydde seg? Nei, hun gjorde ikke det! Hun overhørte meg og fortsatte.

Nå var jeg i tillegg nødt til å tisse, det var like før det sprakk, både jeg og urinblæren. Det skulle vel blitt litt av en “golden shower”, der inne i det lille lokalet. 

Plutselig hører jeg en skarp, høy og bøs stemme som sier, “unnskyld meg frue”, damen snudde seg brått og så meget overrasket ut der hun stod med store hodekål i hver sin hånd. Stemmen fortsatte, “Si meg en ting.. Er det slektsforskning du driver med, der du vender og vrir på alle grønnsakene?” 

Jeg snur meg, liksom for å se hvem som snakket? Det var bare hun og jeg der inne. Det går opp for meg at det var min egen stemme. Det var jeg som hadde sagt det! 

Det var DA, helvete brøt løs!

Dette er en fiktiv historie, jeg har krydret 🙂

Her legger jeg ut nye innlegg, lik gjerne siden og del ivei: https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #vits #fortelling #videreutviklet #humor #latter #ironi 

 

Du vet hva jeg snakker om? Alle gjør det, alle har møtt denne ondskapen som ofte kommer som en skjult, godt bevart hemmelighet. Den kan komme hviskende til deg, lik en slange som smyger seg rundt deg, den tar pusten fra deg, er kvelende. Eller som en klovn med to ansikter, skremmende og uforståelig tohodet troll – det gode og det onde. Alltid er disse representert som to, ikke for alle men for deg. Øyner rulles med, øyebryn heves, en fleip på din bekostning, latterliggjøring så godt skjult at det kun er du som skjønner. Beskjeder forsvinner og glemmes. Du blir ikke invitert hverken hit eller dit, sammenkomster hører du gjerne om etterpå. En kulde som brer seg i rommet fra en kilde av hat og misunnelse, en taus beskjed om at du er uønsket rundt bordet. Ja, alle andre steder også! Du er ikke velkommen under noen omstendigheter. Noe er galt, du er feil, du vet det men du vet ikke hvorfor? Det er sannsynligvis ingen god grunn. Du har bare vært uheldig og havnet med et lite menneske som har verdens kjærligste ansikt, men ikke til deg! Du vet det ikke vil nytte å si noe, du har prøvd å hinte en ingen forstår. Hvordan kan de det, når kilden har vært i forkant og forsikret seg om at noe som dette kan skje fordi du er ustabil (?).

Dette er hverdagen til mange voksne mennesker. I deres arbeidstid foregår et skjult drama av en voldsom karakter med en profesjonell manipulering av rekvisitter, andre mennesker som er rundt. Det er et spill på et så høyt plan at de fleste ikke får dette med seg. Hvordan kan de det  når alt er en sammenhengende smørje som er stikk i strid med all fornuft? Mobbing! Motivene, tja… Vår tids største og mest utbredte sykdom – misunnelse!  Alltid misunnelse av et eller annet slag, vil jeg påstå. Mennesket er syk, ingen friske kan gjøre dette med viten og vilje, med det mål å knekke et annet menneske. Fryse det ut! De vet hva de gjør!

Hva skjer med dette mennesket som utsettes for denne ondskapen? Hva kan de eventuelt foreta seg? Hvorfor klarer vi ikke å fange opp dette i større grad enn vi gjør?

Når et menneske utsettes for en slik form for mobbing, over år, der den som mobber observerer sitt verk og forsterker der de ser resultater – da vil den som blir mobbet gi ut bekreftelser på at mobberen har rett. Mobberen er avhengig av resultater, og trenger noen som kan dekke seg med ord som er plantet, og situasjoner som er tatt ut av sammenhengen men likevel bekrefter mobberens ord. 

Den som blir mobbet blir sakte men sikkert brutt ned, helt til de har mistet ethvert forsvar. Dette ender ofte med sykemeldinger, Samtaler der årsakene ikke kommer frem. Fordi de har mistet sin integritet, sin verdighet, sin styrke og troen på seg selv. Om de skjønner at de egentlig ikke har noen større feil enn andre så vil de forsøke å rettferdiggjøre den urett som gjøres. De aksepterer at det er noe feil med de. De gir opp, lar seg slippe ned i kjelleren og syns det er en lettelse. Ingen så de, ingen spurte, fordi alle viste, de var jo informert hele veien! Kanskje og mest sannsynlig har alarmene gått men lyden var ikke der. De fleste har hørt men ingen har trodd. Selvsagt gir du opp, hva annet kan du gjøre?

Dette er grunnen til at mobberen får lov å fortsette. ingen stiller spørsmålstegn ved det han/hun sier? Om de gjør det så vil de få en god forklaring. Likevel, vil jeg tro at noen MÅ forstå hva som skjer, men vi er et gjeng med feiginger. Meler vår egen kake, og har nok med oss selv. Det den som blir mobbet kan gjøre er å henvende seg til et menneske i arbeidssituasjon, som kan observere. Og med dette få en oversikt på hva som skjer. Klarer man å få et eneste menneske til å stå opp for seg så er kampen langt på vei mye bedre. Men alle plasser har ikke de muligheter. Da er det viktig at man snakker med mennesker utenfor. Leger, tillitvalgte, fagforeninger, interesseorganisasjoner osv. Det er mange instanser man kan begynne. Men det må jo helst skje før man er helt nedbrutt og ferdig.

Vi forstår alle hvordan det må være å bli mobbet. Men vi forstår kanskje ikke hvor ødeleggende det er , selv om vi hører det. Vi oppdager ikke alt, men vi stusser over ting vi overser. Slike ting burde man ikke nøle med å ta opp. Hvorfor venter vi med det, når vi vet hva det kan føre til?  

Og sist men ikke minst, hvordan skal vi lære våre barn gode holdninger når vi stinker selv? Mobberen kan være en kjærlig mor i heimen, og værdens største djevel på jobb! Når ikke voksne mennesker kan oppføre seg, hvilken verden kan vi da forvente?

Kjenner du noen slike tilfeller? Er du i tvil? Har du en mistanke? Det er din sure plikt som medmenneske å ta tak i dette. Ikke unnskyld det, forstå det før det er forseint. Javel om du tok feil, hva da? Det ville vært verre om du tok feil og aldri sa noe. Vis muskler, still spørsmål og observer. Du kan få mange overraskelser og du kan utgjøre en stor forskjell i et liv på kanten av stupet.

Jeg tror det er her vi skal sette inn kraft i kampen mot mobbing. Det hjelper lite å gå på barn om de har voksne rundt seg som viser andre sider og holdninger enn ønskede. Man forstår samtidig hvor vanskelig dette er når voksne mennesker kan oppføre seg på en slik måte, og verre. Fysj! Vi burde tatt voksne mye hardere enn vi tar barn som mobber. Men de slipper heller unna fordi de er voksne? Forstå det de som kan?! Jeg gjør ikke det!

#Mobbing #Blogg #Arbeidsplass #Medmenneske #Forståelse #Ondskap #Støtte #Ansvar

 

Hvem er det vi prøver å nå når vi møter opp i diverse kampanjer mot mobbing? Fakkeltog, avisoppslag, intervjuer av mobbere/mobbeofre, propaganda i skolene – i det hele tatt en voldsom oppsluttning der alle er enige i at mobbing er uakseptabelt. Tror vi at vi når frem til de vi ønsker å påvirke? Er dette holdningsskapende og verdifulle virkemidler? Jeg vet ikke, så jeg spør?

Det snakkes om å lage egne klasser for barn som mobber. Ta de ut av klasserommene. Vokte de i friminutt. Her er også forslagene alt i fra idiotisk til lite gjennomtenkt og direkte skadelig for enkelte barn. Vi setter ofte disse barna som mobber og ikke aner konsekvensen, i en situasjon de ikke forstår. De kommer fra hjem der voksne har lagt føringen for hva som er akseptabelt å si i samfunnet. Barnet forstår at mobbing er galt når man forklarer det. Men det hjelper ikke noe dersom deres foreldre fortsetter å legge føringer for akseptabelt dårlige holdninger og oppførsel! Dessverre er barn veldig lydhør ifht hva som ikke nødvendigvis blir sagt høyt men gjort i form av oppførsel til medmennesker.

Jeg tror vi legger våre kampanjer mot mobbing i en altfor tilfeldig målgruppe, der alle skal nås. Ja, det er viktig for alle men den gruppen det er aller viktigst for er foreldrene som er de som legger føringen og holdningen for det som er akseptabel oppførsel. Men de forstår ikke hva deres holdninger som rollemodeller betyr for deres barn. Alle kampanjer jeg kan komme på handler om å forstå hvor galt mobbig er, og hvor vond det gjør. Dette appellerer til vår medfølelse. Helt klart. Det er ikke det om mangler. Det er å forstå hvor dette kommer fra. Hjemmet og andre voksne rundt barn.

Et eksmpel. Du kommer i et hjem der det tas hensyn til barnet når det gjelder røyking, det er ikke tillatt å røyke i nærheten av barnet,. Når det gjelder alkohol, festligheter for voksne, narkotika osv. så er det noe de fleste voksne ikke ønsker at barnet skal oppleve. Flott! Men, i det samme hjemmet kan du høre en far som roper ut eder og galle under en fotballkamp der ord som svartinger, idioter, mindre begave tullinger skulle vært skutt istedet for å befinne seg på en fotballbane. I Debattprogrammer kan en rakke ned på de mest uvesentlige tingene, og det er som regel direkte personangrep.  Moren kan sitte med sine venninner å snakke om alt fra arbeidsplassen sin, barnas skole, lærere og egentlig alle mennesker. Det er veldig sjelden at en samtale i hovedsak handler om fremsnakking, det gjør ikke det. Vi henger oss opp i det negative. Det er det vi diskuterer opp og ned i mente. Og gjett hva? Vi er like dyktig på å være usaklig som mannen. Vi er kanskje litt mer raffinert men det tar vi igjen med skadefro. Om en venninne forlater et selskap før alle andre så kan det hende at hun blir diskutert like usaklig.

Jeg bare lurer på en ting? Er det noen som opplever at man blir stoppet fra å uttale seg av foreldre, der barn er tilstede, fordi de tenker på holdningen det kan skape? Joda, jeg har opplevd det faktisk, men i neste sekund faller det igjennom med at moren selv gjør det samme. Vi sier ikke ifra til mennesker i vår omgangskrets når vi syns de har gått for langt. Det snakker vi heller bak ryggen på personen om, rundt middagsbordet, og sper på med noen usakligheter igjen.

Hvilke signaler sender vi ut til barn når vi holder på slik? Hvilke holdninger skaper vi? Hvilke verdier ønsker vi å formidle med dette?

Vi er så forbanna redd for det virkelige livet, vi glemmer hva som er viktig når vi blir overflatisk og mer opptatt av det vi anser om god oppførsel. Den gode oppførselen består i å akseptere holdninger ditt barn snapper opp. Vi har en misforstått respekt for hverandre når vi tier, til vi kommer hjem. Om man ikke kan si noe til en person, så burde man ikke si noe til andre om samme person heller.

Alt dette vet vi. Men, jeg skulle gjerne sett en kampanje der vi voksne er målet for å skape en forståelse for hvordan vi påvirker våre barn, med vår oppførsel og holdninger i hverdagen. Dette burde bli så mye snakket om, at alle ville slått ned på det. Så vanlig at man ville tenkt annerledes enn vi i dag gjør.

Alle syns synd i de som blir mobbet. Vi trenger ikke å vise vår medlidenhet og tro at det er det som skaper holdninger. Foreldre snakker så varmt om hvor viktig det er å stille på slikt og vise solidaritet. Så går de hjem og fortsetter sin egen lille holdningskampanje. Jeg tror ikke det hjelper. Selv Hitler viste medlidenhet,  Hva hjalp det jødene? Bare for å ta et grellt eksempel..

Vi mangler ikke medlidenhet, men vettet til å forstå hvordan vi påvirker våre barn med en dobbeltmoral som setter de i konflikt når de kanskje mobber og blir ” tatt” for det. Hva tenker man at et barn skal føle utover det at man blir redd og fortvilet når man ikke forstår hva en holdning egentlig er og kommer fra? Sitter vi virkelig å forventer at barn skal forstå noe vi selv ikke forstår?  

Jeg vet ikke, men det jeg vet er at disse kampanjene får meg til å lure på om det er noen som tror at et menneske mangler medlidenhet? Jeg tror ikke det! Jeg tror heller ikke barn mangler det, selv om de er nådeløs til tider.  Jeg holder en knapp på at vi bør jobbe der gresset begynner å gro. Ved roten! Dessuten så bør vi tenke på en ting til, og det er hvordan vi oppfører oss mot våre kollegaer, tilfeldige vi møter, folk vi misliker av ulike uvesentlige grunner og alle andre vi møter. Mobbing blant voksne er velkjent, hvordan skal vi da formidle verdien i det å få barn til fortså hva respekt er?

Kanskje burde vi gå inn i hjemmene til de barna som mobber, for å se hva som skjer der? 

Vi har snakket 0 toleranse for mobbing i årevis, mobbefrie skoler, forbud mot mobbing jeg vet ikke alt men det er mye. Og det er sikkert virksomt og viktig. Men det er også voksne mennesker som ikke forstår hva de gjør. Hvorfor skal vi være så foriktig der? Vi våger å klandre barn mens de vi egentlig burde tatt en titt på voksne, nei de er voksne de får gå.

Jeg mener ikke at det er èn grunn til mobbing men jeg mener at voksne er undervurdert når det kommer til bekjempelsen av dette problemet som dessverre, i dag, etter alle gode intensjoner og kampanjer, enda eksisterer barn som tar livet sitt fordi de ikke klarer mer. 

Vi må nok alle ta noen runder med oss selv, tenker jeg! Ikke minst bør vi våge å si ifra der vi burde, spesielt når vi vet om konsekvensene våre barn ikke alltid forstår.

#Blogg #Mobbing #Problem #Barn #Voksne #Ansvar

“Politiet i Stavanger kan få straffereaksjoner etter at det ble klart at mannen som døde i arresten deres i sommer døde av sukkerslag.”

“Det var ved halv ni-tiden utenfor Vår Frue kirke i Trondheim lørdag kveld, og ambulanse var kommet til. En mann i midten av 50-årene trengte hjelp. Han var imidlertid så utagerende og voldelig at ambulansepersonellet ba om politiassistanse.

Etter å ha målt mannens blodsukkernivå ble det avdekket at mannen har diabetes. Han roet seg etter medisinsk behandling på stedet.

Operasjonsleder Hanne Yding sier at det også har vist seg før, at det som mistenkes for å være utagerenhet på grunn av rus i realiteten er sykdom.” Adressa.no

Dette er bare noen få overskrifter jeg fant ved et enkelt søk. Skremmende spør du meg. Det er viktig å spre denne kunnskapen om at en med diabetes faktisk hverken trenger å være full eller på andre måter kvalifisert til å sove på glattcellen. Det sies at alle som blir bragt inn på cellen blir vurdert av lege før cellen er aktuell. Likevel har det jo skjedd at mennesker har dødd fordi de har blitt forvekslet med det å være full og diabetiker med lavt/høyt blodsukker. 

Vi som har diabetes vet hvordan denne kan utarte seg, til å bli slik at du ikke kjenner deg selv igjen. Alt blir tåkete, du blir ukonsentrert og du faller litt ut! Humøret kan være voldsomt. 

Jeg mener det er viktig å få delt slik informasjon, det er tydelig at det ikke er sjelden at det blir galt.

Skremmende!

#Blogg #Diabetes #Arrest #Utagering #Død #Celle #Budskap #Videredel #Insulin #Politi