Mine perfekte pupper!

Jeg har nølt lenge, om jeg skulle skrive dette innlegget, som er meget personlig, og på en måte med det fokuset som er på pupper – kjenner jeg at er litt usikker på hvordan de som leser dette vil “ta det”? Det er nok litt over min komfortsone å skrive om det men av erfaring så vet jeg at mange av de som jeg omgåes/har møtt ofte lurer litt på hvordan dette er men syns det er vanskelig å spørre meg selv.

Når noen spør meg så er det, som regel, uproblematisk for meg å svare – om jeg får en følelse av at hensikten er redelig, på en måte! Jeg har møtt på litt av hvert opp gjennom årene. Alt fra folk som ikke tror jeg har hatt kreft, som betviler min historie – med de mange operasjonene jeg har hatt, og som av den grunn kanskje heller ikke tror på “ryktene” om mine pupper. Jeg vet at det er en snakkis fra tid til annen, og det skjønner jeg godt. Og det er vel for det meste ikke negativt men heller en undring og sunn nysgjerrighet, vil jeg tro.

Hvor viktig pupper er for mennesker vil nok variere like mye som utseende og størrelsene. Opp gjennom årene, i.o.m at jeg selv har har gått gjennom en slik operasjon som det her vises på linken under, så må jeg si at mitt forhold til pupper har vært situasjonsbetinget. Fra å ønske de bort, miste ett, hate de, være fornøyd, stolt, få rekonstruert ett nytt bryst til å være bunnløst fortvilet over de. Pupper har betydd død for meg. Kreft er dødelig, og jeg fikk kreft i brystet som 26 åring.

Med det fokuset det er på utseende, og ikke minst pupper, så fører de med seg visse forventninger. Menn er et kapittel for seg. Jeg har aldri fått noen klager, tvert imot, men så har jeg muligens også møtt på menn som er mer avslappet, om enn opptatt av de. Kan jo være fordi jeg er så arrete? Likevel føler jeg meg mer komfortabel med et fokus på pupper enn på rumpe. Og her deles gjerne menn opp i puppe-menn, rumpe-menn og de som sier ja takk, begge deler! Selvsagt finnes de som ikke bryr seg noe nevneverdig om noen av disse kroppsdelene. Litt kjedelig det kanskje?

Jeg har vært veldig reservert, og det å kle av seg er egentlig ikke noen enkel greie i møte med menn, eller damer, derfor velger de med omhu… Hehe 😉 Litt galgenhumor må til!

Pupper blir gjerne sett på som selve symbolet for kvinneligheten. På latinsk, mammae=pupper, sikkert med god grunn! Jeg forstår tanken og er enig men da jeg selv fjernet brystet, så var ikke mine tanker om kvinneligheten berørt av dette. Da ville jeg bare ha disse stygge, ekle kreftcellene ut av kroppen min. Den følelsen av at det var slike dødelige celler i brystet mitt, var grusom og til tider panikkartet. Jeg ville spy bare av den grunnen! Jeg er en veldig feminin jente og det sitter ikke bare i puppene mine men i hele meg og min fremtoning. Heldigvis, har jeg mange ganger tenkt!

Det tok 4 år, på venteliste, før jeg fikk rekonstruert og bygd opp ett nytt bryst av… Min mage! Så ekte er det jo, eller materialet kommer fra min egen kropp da! Jeg var vel forsåvidt ikke klar for en rekonstruksjon før da heller, pga behandling/operasjoner. Men det var en lang tid å vente for en ung jente!

Om ikke kvinneligheten ble berørt så var det praktisk sett “skikkelig dritt” å måtte bruke protese. Jeg er utstyrt med store pupper fra naturens side. Det er ikke bare, bare å skulle kompansere ett bryst med protese og få den til å ligge i ro, ligge pent og naturlig. Så da ble jo klesstilen deretter. Kneppet opp til halsen. Det var en lettelse å slippe dette da jeg hadde rekonstruert. Nå kan jeg gå i hva jeg vil av tøy, uten å måtte ta “hensyn” til hvordan det ser ut, og det ser egentlig flott ut – med kløft og greier! Det hender at et av arrene vises, men det bryr jeg meg lite om. Igrunnen så er jeg fornøyd med mine “uekte” – men, for meg, perfekte bryster! Når jeg har tenkt på alternativet, som er å flytte under jordens overflate, så var dette helt greit.  

Video viser en TRAM-Rekonstruksjon av bryst. Advarsel: Sterke bilder! Noe gikk galt for min del under denne operasjonen, så legene jobbet 10 timer før de kunne lappe meg sammen. Det gikk flere år før jeg var ferdig, eller jeg kan vel si at jeg ennå ikke er ferdig, fordi det gjenstår flere korrigeringer. Men jeg har lagt det på is, har ikke hatt ork til det. 22 operasjoner er nok, og det er ikke sikkert jeg noen ganger kommer til å la meg operere frivillig igjen 🙂 Jeg lever godt med det jeg har!

http://bcove.me/bga91jf2

Bloggen min handler om livet, døden, sorgen, gleden og min sønns hjertetransplantasjon. Følg meg gjerne både på bloggen og facebook: https://www.facebook.com/lillja.blogg

Litt lettet nå, det er ferdig skrevet! Jeg kjenner at jeg kanskje kunne vist noen bilder, men dette får holde i første omgang! Del gjerne innlegget, det er håp selv om man mister et bryst 🙂

#blogg #kreft #bryst #pupper #fordommer #menn #forståelse #liv #død #ærlighet #respekt #sykepleiere #leger #helsepersonell

 

 

Velmenende råd og trøstende ord – er ikke alltid det


Snille, gode og omsorgsfulle mennesker står å ser på en håpløs situasjon der verden har rast sammen for et annet menneske. Alt de ønsker er å uttrykke sin medlidenhet, vise at de bryr seg og ønsker å oppmuntre deg. Er det en spesiell kaffesort du liker? Må den spesialbestilles? Trenger du en hånd å holde i kl. 03.00 natt til tirsdag på en vanlig arbeidsdag? Kjeder du deg? Sykdommen krever penger – vi samler inn! Uansett hva det skulle være så er det alltid noen som står parat til å gjøre din hverdag lettere. Alle kan tenke seg til hvor forferdelig det må være å få den beskjeden “du har kreft”!

Dette gjør noen med mennesker! Pårørende og egentlig alle i dine omgivelser fra postmannen og frisøren til nære og kjære påvirkes. Den vekker tanker om hvor galt det er og kan være, fordi det kanskje er en av de sykdommene folk frykter aller mest. Med rette. Det finnes ikke èn forestilling, om at kreft kan være greit. Kreft er aldri greit. Det er skremmende, vondt, livstruende og helt forferdelig. Ditt liv er truet av smerter, vonde behandlinger, operasjoner, sorg, redsel og kanskje en voldsom død! Det vet man ikke, men tankene er der og de er helt reelle.

I begynnelsen så suger du til deg en oppmerksomhet du aldri før har fått eller sett maken til. Plutselig forstår du hvor mange som bryr seg om deg, er redd for deg og føler med deg. Det er faktisk en veldig god følelse og en virkelig god oppmuntring!

Men, så har vi en side som ingen ønsker å si noe om! Rett og slett fordi den lett kan misforstås. Og den vil jeg tro gjelder for alle som får en alvorlig diagnose, med mulig dødelig utfall. Den gjelder heller ikke bare for den som er syk men også for de nærmeste pårørende!

Og det er de velmenende rådene og fortellingene om både dødsfall og overlevelser blant noen folk de har hørt om, eller noen de kjenner. Alle kurene som har gjort et menneske frisk eller drept det (iflg.forteller). Bivirkninger gamle tante Åsa hadde, naturmidler folk er overbevisst om at virker, kosthold som skal kurere, fantastiske leger, alle kjenner noen som har gjort ditt eller datt og glem ikke Humlegården i Danmark eller forsåvidt det å dra til utlandet for en bedre behandling!

Jeg lyver ikke dersom jeg sier at du skal høre dette, kanskje daglig, i årevis om kampen blir lang og du overlever. Det kommer til å ta seg opp hver gang du enten blir bedre eller verre. Til slutt så brytes du ned av alle velmenende hint og råd. Du orker ikke mer, og kanskje begynner du å avbryte mennesker som oppfatter deg som utakknemlig og bisk. 

Derfor tier vi og kanskje er det en medvirkende årsak til at man trekker seg unna. Det er ufattelig mange som er slik som overhodet ikke mener noe vondt, men sier du noe så blir det tatt på en feil måte. De skjønner ikke at nesten alle som er rundt deg har en erfaring, mening, har hørt noe osv. som forteller deg om det og foreslår diverse løsninger.

Jeg opplever at mennesker generelt sett ikke liker å høre dette. Mange har jo gjort alt de kan for deg og litt til. Uansett hvordan du prøver å legge dette frem så blir det ubehagelig.

Jeg har opplevd dette både som pasient og pårørende. Når noen snakker om min hjertesyke sønn, som har hatt en transplantasjon, om at han burde gjøre hint og slik. Noen mener jeg som mor burde og bør! Eller dra til USA, og alt annet de tror fungerer. Jeg blir rett og slett irritert og oppgitt. Han har de beste legene, får den beste oppfølgingen han kunne fått og vi har forsøkt alt, gått gjennom mulige løsninger det er ikke et menneske uten kompetanse kan komme med en annen løsning. Og jeg kan ikke tro at de tenker at jeg som mor ikke har gjort alt jeg kunne og kan?

Her kan du lese om Steffen: https://www.facebook.com/lillja.blogg (følg meg gjerne her)

Så hvorfor er det slik? Jeg blir ikke glad av å høre om hun som døde av samme sykdom som meg. Det hjelper meg heller ikke om hun overlevde. Og hvilke medisiner andre har fått har null betydning for meg.

Alvorlige sykdommer krever alltid en individuell behandling. Kreft er ikke bare kreft! Det er vanskelig og komplisert, selv for ekspertene. Kanskje skal du som venn, bekjent, nær, fjern, familie, postbud, frisør – ja alle, ha det i bakhodet. 

Jeg vet om mange som sliter seg igjennom dette, der det kan oppleves som en belastning man ikke våger å si noe om! Er du pårørende, pasient eller venn som syns det er vanskelig å få frem kanskje bare et lite hint om dette. Så kan dette innlegget deles, jeg tror det er forklart på en slik måte at alle skjønner at de er høyt verdsatt men kanskje de kan tenke seg om før de foreslår en løsning som er forbeholdt spesialistene å komme med.

Det er ikke meningen at noen skal føle seg støtt av dette, men heller øke forståelsen i det å være en støttespiller å unngå slike velmenende råd som kan bli en belastning. Jeg vet at jeg selv ikke hadde overskudd til å starte med en forklaring av dette så jeg beit det i meg, og det var ikke greit.

#blogg #sykdom #død #behandling #hjelp #støtte #omsorg #pårørende #medisiner #råd #bedrevitere

 

Jeg fikk et brev fra, “mannen med ljåen” Del 13

Ja, så har vi kommet til slutten av denne historien. På mange måter så syns jeg det var greiere enn forventet å rote opp i den! Det har til tider vært vanskelig å skrive den, men nå er det gjort. Jeg må takke alle dere som har gitt meg tilbakemeldinger og kommet med spørsmål. 

Jeg kan kort oppusummere at jeg har vært igjennom min 10 års periode med fast oppsatte kontroller. I dag har jeg fortsatt noen jeg kommer til å ta livet ut og det er g.u og blodprøver. Men når jeg blir syk eller noe uvanlig skjer så er det full pakke øyeblikkelig. Jeg har vel på et vis blitt vant til det. Men i de tilfeller der jeg selv er i tvil om hva som skjer med meg, så kommer også tanken om tilbakefall. Den kan være grusom og er ikke til å stoppe. Jeg er realistisk når det gjelder denne krefttypen og vet at den kan slå til etter 20 år om det så skulle være. Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg ikke plages av det men jeg er garantert ikke uberørt. Til daglig er det ikke noe jeg bekymrer meg for. Det er nok mere bivirkninger, som ødèm, jeg plages mest av. Det sliter ganske mye på meg faktisk.

En tanke jeg har hatt er at jeg er glad for at jeg den gang ikke viste hva jeg skulle igjennom. Så, tanken på et tilbakefall og takle det ser jeg på som tilnærmet umulig! Jeg liker ikke å tenke det engang. Og jeg har ufattelig vondt av de som kjemper kanskje både sin andre og tredje kamp! Huff, det skremmer meg virkelig. Jeg har også møtt mange opp gjennom tiden med samme diagnose som ved et knips plutselig bare har dødd. Så, jeg føler meg heldig som faktisk lever!

Dersom det skulle være at det var noe som ennå var uklart eller om dere rett  og slett bare undrer, så spør ivei. Det er liksom ikke så mye mere å skjule 😉 Jeg har vært 100 % ærlig i det jeg har skrevet og alt er sant. Dessverre!

Vel, jeg linker dette innlegget til det første dersom noen skulle ønske å lese denne historien fra begynnelsen. Det blir liggende på bloggen enn så lenge.

http://lillja.blogg.no/1402726136_jeg_fikk_et_brev_med_.html

 

#Blogg #CancerMammae

Jeg fikk et brev, fra “mannen med ljåen” Del 12

Jeg valgte å dele opp de spørsmålene jeg fikk ifht. før og etter rekonstruksjonen. Så her kommer de som gjaldt etter:

1. Angret du på at du valgte rekonstruksjon?

– Ja, jeg gjorde det mens det stod på. Men som jeg skrev seinere så var jeg fornøyd med det endelige resultatet.

 

2. Har du mange arr og er de stygge?

– Ja, jeg har mange arr, noen mindre pene enn andre. Men, om jeg ønsker kan jeg alltids “pynte” på de med nye operasjoner men jeg orker ikke. Det betyr vel at jeg er komfortabel med de.

 

3. Syns du synd i deg selv fordi alt gikk galt?

– Hehe, nei!

 

4. Hva mener du om unge jenter som ordner på puppene sine og går foran deg i køen som har hatt kreft?

– Det er ingen som går foran en med medisinsk grunnlag for operasjon, såvidt jeg vet! 

 

5. Hva tenker du om de som tar silicon, sett ut fra deg som har hatt kreft?

– Om hele verden stoppet opp fordi jeg har hatt kreft så ville det vært underlig. Folk får gjøre som de vil men jeg syns det er trist at unge jenter gjør dette grunnet dårlig selvtillit. Samtidig så har verden gått av hengslene for lenge siden, så jeg forstår dem på et vis.

Se det, da var alle spørsmål svart på. Skulle det være enda flere som lurer på noe så er det bare å fyre løs!

#Kreft #CancerMammae #Blogg #Sykdom

Jeg fikk et brev fra, “mannen med ljåen” Del 11

Ja, det var de spørsmålene jeg har fått underveis i denne tiden jeg har forfattet de innleggene som handler om min brystkreft! Jeg har fått anonyme henvendelser, noen som ikke vil bli nevn og de som har spurt åpenlyst med fult navn. Jeg velger å ikke ta med noen navn ifht stilte spørsmål. Så gjør jeg ikke noe galt i allefall! Det er dessverre noen spørsmål jeg har mistet, så spør på nytt om du ikke finner svaret

1. Hva var du mest redd for når du var innlagt på sykehuset?

– Jeg var mest redd for de smertene jeg ikke kunne forutse hvordan ville arte seg. Det er ingen tvil om at det fulgte med en god del smerter og ubehagelige saker jeg ikke hadde vært borti hverken før eller seinere. Heldigvis! Men det bekymret meg og det høres kanskje rart ut men når jeg lå inne så var det på en måte slik at jeg levde i nuet for å holde ut, og da ble gjerne slike ting veeeldig viktig.

 

2. Var du mye borte fra dine barn, og hvordan tok de det?

– Ja, jeg var veldig mye borte fra mine barn. Det lengste som jeg kan huske, i strekk, var i ca.2 mnd., dette var etter en av de store operasjonene, og den avdelingen jeg lå på ble isolert grunnet gule stafylikokker, noe jeg også da selvsagt måtte få!

Mine barn var ca.6 og 7 år da jeg ble syk, det var begrenset på hva jeg kunne si til de men jeg prøvde vel å bare si det som det var. Jeg husker spesielt at den yngste gutten min, Steffen, grein endel når vi snakket i telefonen. Mens Robin, min eldste sønn, heller tok det tyngre når jeg ble innlagt og måtte reise til Tromsø, ca. 100 mil unna Kirkenes! Min eldste sier at han husker ganske mye fra den tiden, og han husker hvor syk jeg var enkelte ganger. 

 

3. Var du redd for å dø?

– Ingen vil vel dø i en alder av 26 år og som to-barns mor! Men nei, jeg var mer redd for hva som ville skje med mine sønner om jeg døde. Jeg er selvsagt glad for at jeg lever ennå, for all del!

 

4. Ble du deprimert?

– Depresjon er en diagnose og man tenker kanskje ikke på det når man stiller det spørsmålet. Så svaret er nei! Jeg var ikke deprimert men hadde mine tunge stunder uten at jeg hadde behov for noen medikamenter for å komme igjennom det!

 

5.  Har du arvelig brystkreft?

– Nei, det er ingen i min familie som har hatt brystkreft. Det var ingen åpenbar årsak til at jeg skulle utvikle det. Med andre ord, ekstremt uheldig som den ene av to i landet det året på min alder. 

 

6. Hadde du løspupp? (Protese)

– Ja! En flott en i silicon, en klar vinner når festen var iferd med å dø ut 😉

 

7. Var du bitter fordi du fikk kreft?

– Nei, hvem skulle ellers fått det?

 

8. Hva er den værste episoden du hadde?

– Det er vanskelig å peke på en ting som var værst.. Men jeg likte ikke disse vakumdrenene, som alltid satt fast i sårene etter operasjonene. Og så tok det ganske mange operasjoner før de fant den beste blandingen til meg slik at narkosen ikke skulle gjøre meg så syk når jeg våknet. Jeg kunne bruke to dager på å spy og brekke meg i dundrende hodepine før det ga seg. Grusomt. I et tilfelle der jeg hadde smertepumpe var den stilt slik at jeg fikk for mye morfin på en gang. Det gjorde at jeg ikke fikk sovne, det satt en spl. å våknet meg hver gang jeg falt i søvn. Fordi du slutter å puste når du sovner. I tillegg hovnet jeg skikkelig opp i ansiktet, og det var tungt å puste.

 Det var litt flere spm. enn jeg trodde når jeg gikk igjennom de. Så dette er de spm. som kom i perioden før rekonstruksjonen. Dvs. at jeg tar en runde med de andre spm etterhvert! 

#Kreft #CancerMammae

Jeg fikk et brev fra, “mannen med ljåen” Del 10

Jaja, i de to årene som fulgte etter rekonstruksjonen var ferdig, var jeg så lei av sykehus og leger at jeg nektet å gå til lege på lenge. Ikke en liten blodprøve engang! Ikke kontroller, jeg hadde det langt oppi vranghalsen og ville spy ved bare tanken på lukta i et sykehus!

Pussig nok var dette en god ting å gjøre fordi jeg psykisk sett kunne slappe litt av. Paradokset var jo at jeg ikke hadde noen oppfølging og alle de bekymringene man har ved et legebesøk forsvant. Jeg var klar over at dette ikke var det beste å gjøre men jeg klarte bare ikke mer. Ikke at jeg anbefaler andre å gjøre dette!

Tiden gikk og jeg tok opp mine kontroller igjen, heldigvis hadde det gått greit. 

Jeg begynte å se resultatet av alle de operasjonene og komplikasjonene jeg hadde hatt i kjølvannet av rekonstruksjonen. Og jeg var fornøyd! Jeg kunne ha på meg hva jeg ville av klær. Det var en befrielse, jeg følte meg hel og fin. Men du godeste veien hadde vært lang og kronglete!

Dette var slutten på mine sykehusbesøk, og jeg kunne endelig begynne på bearbeidingen av, må vel si, mine traumer! Jeg har aldri hatt behov for egentlig å snakke om denne biten av livet mitt, og jeg kjenner at jeg må ta sats å stupe i det når jeg kommer i nye situasjoner der det kommer inn nye mennesker jeg vet jeg skal forholde meg til over tid! 

Jeg har samlet opp endel spørsmål som jeg har fått etterhvert som folk har lest det jeg har skrevet! Dette kommer jeg tilbake til en en del til som muligens blir det siste!

Mvh. https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #cancer #kreft #cancermammae #sykdom #dødelig #død #liv 

Jeg fikk et brev fra, “mannen med ljåen” Del 9

http://www.plastikkirurgi.no/rekonstruksjon/brystrekonstruksjon

Ja, altså. Stemningen var en helt annen enn på dagtid. Så det første jeg spurte om var hva klokken var? Klokken er ett… om natten! 

Lever jeg eller er jeg kanskje død? Alt var så uvant og helt uvirkelig, jeg føle meg dizzy, var kvalm og brakk meg så jeg trodde tarmene skulle komme ut, og magen holdt på å revne! Jeg sovnet nok ganske fort igjen, neste gang jeg våknet var det litt mer bevegelser i rommet. Det begynte å gå mot dag. Nå var det en sykepleier som satt ved i samme stolen! Et par runder til med brekninger, og de ga seg ikke. 

Jeg var så utrolig tørst. Ba om noe å drikke og fikk utlevert en vattpinne til å dyppe i et halvt glass vann, med beskjed om å begynne forsiktig. 

Jeg sovnet enda en gang og neste gang jeg våknet var det dag. Den intense kvalmen var byttet ut med en hodepine som ikke var fra Gud i allefall! Noe var galt med magen min, alt var liksom malplassert uten at jeg kunne si hvorfor?! Og det brystet jeg liksom skulle hatt var ikke der. Bare et nytt sår, kjentes det ut som?? Jeg skjønte ikke noe, men var bekymret.

Visitten var igang og snart var det min tur. Tre menn stiller seg ved sengen, grav alvorlig. “Lillian, vi holdt på å miste deg i går, operasjonen gikk ikke som vi trodde”! Shit, tenkte jeg…  Du har en medfødt feil i åresystemet ditt, det betyr at du får en ujevn fordeling av blodtilførselen din til og fra overkroppen. Normalt sett så er den 50/50, mens hos deg er den 80/20! Din kropp lever godt med dette, så lenge den ikke manipuleres. Akkurat! 

Det betydde at den “lappen” de hadde planer om å bruke til rekonstruksjon ikke hadde en sjanse til å flyttes dit den skulle og samtidig overleve! Jeg forstod også at denne blodsystem greien min var årsaken til at jeg plutselig skulle miste blodtilførselen som da nesten tok livet av meg. Under operasjonen så hadde kirurgene måttet kontakte kirurger i Nederland, som hadde skrevet et eksempel på nettopp denne tilstanden. Det var min redning! Jeg forstod at de kom litt til kort, fordi dette var en ukjent situasjon for de. Bortsett fra den ene som da kunne henvise til Nederland!

Det ble forøvrig skrevet flere reportasjer om min operasjon i flere lege relaterte skrifter. Jeg har selvsagt forsøkt å lese disse og jeg får de frem på google men kommer ikke inn på dokumentene. Men litt morsomt er det jo!

Det de gjorde var å plassere denne lappen på min høyre side av magen. Det så helt sykt ut, men der skulle den gro nye årer slik at den kunne flyttes etterhvert. Jeg tror den var der i ca.7 mnd. før de flyttet den dit den skulle med sukses!

I disse mnd. så fikk jeg en nekrose i magen. Dvs. at et område dør fordi blodtilførselen er for dårlig. Jeg tok flere operasjoner for å stoppe nekrosen fra å spre seg. Og det kom til et punkt der jeg faktisk hadde et stort hull i magen der du så rett inn til musklene. Det var groteskt. Jeg hadde hjemmesykepleie som to ganger i døgnet kom for å ivareta dette ved sårstell.

Jeg reiste 1 gang i uken til Tromsø for å “klippe” vekk nekrosen, etterhvert som den ble større! Et slikt sår må gro innenfra. Og jeg tror ikke det engang var lukket helt da de tilslutt begynte på rekonstruksjonen og fjernet hele området nekrosen var i. 

Dette var en slitsom periode som satte meg ut av spill. Alt handlet om dette såret. Jeg angret som jeg aldri før hadde gjort. Hva pokker skulle jeg egentlig med et bryst? Jeg var sint på meg selv. Uh…

Mvh. https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #canver #kreft #cancermammae #syk #dødssyk #frykt #dødsangst

Jeg fikk et brev, fra “mannen med ljåen” Del 8

Når de 3 årene jeg stod på venteliste til Rikshospitalet nesten var gått så fikk jeg et brev om at siden de sto midt i flytting til det nye sykehuset, så ville jeg bli overført til min region, som da blei UNN i Tromsø. Jeg regnet jo med at jeg skulle slippe en ny ventelistekø. Det var surt fordi de legene som skulle operert meg hadde lagt planene klare. I den peroden jeg ventet så hadde jeg mange turer inn til rikshospitalet fra  Kirkenes, og det er vel 250 mil kanskje! Det er ikke en dagstur for å si det sånn. Det gjorde at jeg jobbet ekstra hardt med skolen, målet var å bli ferdig så snart som mulig. Jeg heiv meg over fagene og tok faktisk nyere historie historie og samfunnsfag på tre måneder mens jeg var syk. Det var jo fag som hørte til Gymnas som det het den gang (studiespesialisering)! Og mens jeg venter på rekonstruksjonen så tok jeg like greit matte 1ma og 2mx, jeg var stolt fordi jeg ikke er flink i matte, men du verden det blei bra. 3 år skolegang ble kraftig redusert. Når jeg hadde fullført dette gikk jeg ut i 100 % stilling. Dette var endel av de tingene jeg stresset med, fordi jeg ville at ting skulle være på stell!

Men det var den køen, jeg ble satt i ny kø og måtte beregne tre nye år. Det var like før jeg gikk i taket av sinne. Hvor helsikkes gammel skulle jeg bli før jeg kunne gå i normale klær igjen, kle meg i kjole, gå på stranda uten å føle meg beglodd osv. 

Jeg snakket med Ole, og han sa dette var uhørt. Han startet med en purring med all verdens gode argumenter, uten hell så det ut som. Jeg ga nesten opp hele greia! 

Men etter ett år med diskusjoner frem og tilbake så kunne de ta meg inn ved plastikk  kirkurgisk avdeling ved unn. Hadde jeg vist det jeg vet i dag så hadde jeg aldri valgt den operasjon jeg valgte ut fra det som ville bli mest naturlig. Jeg valgte en TRAM. 

Jeg gjorde mine forberedelser før operasjon som å slutte å røyke samt å begynne å trene. Jeg trente vekter og kondisjon! Jeg jobbet ved Kirkenes politidistrikt og fikk to timer med trening i uken mifdt i arbeidstiden. Fantastisk var det. Og fordelen her var at jeg aldri i mitt liv hadde vært så sprek og god form som jeg var da. 

Vi kommer her til det punkt der jeg kan telle 22 operasjoner i løpet av 5 år. Jeg husker at jeg og min mor satt å prøvde å få en oversikt, det var ikke lett! Men vi landet vel på 22. Det ble jo endel i forb. med at kreften hadde spredt seg til blodkarene rundt selve kulen. Og også det at jeg da ble operert under den svenske legen som hadde andre regler å jobbe etter enn de i norge. 

Jeg var vel allerede da oppi 10-11 operasjoner. Da med selvsagt, keisersnitt og de systene de fant, struma, fjernet skjoldbruskkjertelen osv. Det ballet på seg! Jeg tror ikke jeg har den fulle oversikten i dag.

Den første operasjon som skulle gi meg noe av ungdommen og normaliteten tilbake, skulle vise seg å nesten ta livet mitt. Jeg ble trillet inn til operasjon kl.08.00 om morgenen. Da jeg våknet rundt klokken 01.00 om natten med en lege halvveis sovende i en stol ved siden av meg, da skjønte jeg at her har noe skjedd. 

https://www.facebook.com/lillja.blogg

 

#blogg #kreft #cancermammae #skdom #sykehus #familie #rekonstruksjon #brystkreft #redsel #operasjon

 

Jeg fikk et brev, fra “mannen med ljåen” Del 7

Om jeg slet, så var det absolutt ingen som kunne se det! Og det var ikke slik at jeg gikk ned i kjelleren heller. Men, det var tøffe endringer i et ungt liv der det ikke var noen rom for slike ting. Jeg tror ikke det er noe lettere når du er eldre heller, men du har en viss livserfaring som du ikke har da. Man lever som om man er udødelig og at ingenting kan skje! Det skjer alle andre men ikke meg! Så når det skjer blir man satt ut så det holder.

De kommende to årene så fikk jeg et vannvittig behov for å “sikre” mine barns fremtid så godt jeg kunne, i tilfelle dette skulle gå galt. Jeg kjøpte meg bl.a et hus, slik at de skulle ha et fast hjem – uansett! Med det lille overskuddet jeg har forsøkte jeg etter beste evne å lage gode minner. Samtidig var jeg så trøtt og sliten at irritasjonen boblet i orverflaten, jeg gikk på akkord med meg selv. Og det gjorde jeg i årevis etter, og til til tider ennå. 

Det å venne seg til at høyre armen egentlig bare henger der sliter jeg enda med. Helt utrolig men sant. Ved å belaste den for mye eller feil så vet jeg med sikkerhet at jeg kan gå noen smertefulle dager i møte p.g.a lymfødem, og de “trådene” som er for korte inni armen, er enda der!  Er det forresten noen som skjønner hva jeg mener når jeg skriver det?

Jeg bruker selvsagt venstre arm til det meste men noen ting kan jeg ikke gjøre med den. I jobbsammenheng så har jeg strukket meg lengre enn langt! Når man ser frisk ut så er det som om at folk ikke tror deg når du prøver å forklare. Dette blir man lei av og jeg har gitt opp å si noe, bortsett fra når det er riktig ille! Jeg har faktisk hatt samme kollegaer i årevis som ikke ante eller aner noe om denne biten av mitt liv. Og da holder man kjeft fordi man ikke orker å forklare!

Etter flere år med lymfedrenasje hos fysioterapeut orket jeg ikke mer. Jeg har etterhvert lært meg å drenere meg selv, og det er uproblematisk. Skulle bare ønske jeg tok mer hensyn til meg selv når det gjelder dette, men etter så mange år så er det vel nesten umulig å endre på.

Vel, når det var gått tre år ca etter operasjonene, og jeg følte at jeg var kommet meg litt så var det å starte på neste skritt! Rekonstruksjon av mitt høyre bryst, eller det manglende!

Det ble sendt “søknader” til flere av landets største sykehus for å få gjennomført den operasjon, som skulle gi meg tilbake kvinneligheten! Kvitte meg med bombekrateret = overkroppen min!

Så, jeg ble satt på venteliste for dette på Rikshospitalet. Estimert tid 3 år! Åja, ikke værre… Klart jeg kan vente så lenge, man er jo ung lenge…..Eller?

https://www.facebook.com/lillja.blogg

 

#blogg #kreft #cancermammae #sykdom #cancer #helsepersonell #sykehus #død #liv 

 

Jeg fikk et brev fra, “mannen med ljåen” Del 6

Javel, så var jeg ferdig operert i brystet, eller det var ikke lengre noe bryst. Det så ut som om at det var sluppet en bombe i øverste del av kroppen min! Fytti… Samtidig så syns jeg jo det var en liten pris å betale dersom gevinsten var livet!

Den videre oppfølgingen var hyppig og jeg var stadig inn på sykehuset/fastlege for ett eller annet! Man kan slå fast at man blir så innmari lei av folk i hvitt den ekle sykehus lukten, manglende frihet og maten. Jeg kjenner at selv nå er det vanskelig å skrive det, etter så mange år, fordi jeg viste hvorfor jeg var i livet. Det var nettopp disse som jeg var så drittlei jeg kunne takke for at jeg levde!

Jeg fikk tilbud om å stråle eggstokkene mine! Dette skulle være forebyggende for tilbakefall. Siden jeg var så ung skulle kroppen min gjennom mange stadier der disse, for meg, farlige hormonene hadde sine naturlige av og på styrke i kroppen min. Etter å ha tenkt lenge, snakket med fastlegen, kreftspesialisten og vurdert saken kom jeg frem til at jeg ville takke nei til det. Hovedårsaken  for det var at jeg ville komme i menopausen i en alder av 27 år. Og om jeg hadde valgt det så ville det sannsynligvis bli veldig hardt siden jeg var så ung! Dette var veldig skremmende men de fulgte meg med den største årvåkenhet. 

Det første året var kaotisk fordi så mye tid gikk med til å “leite” etter tilbakefall eller spredning. Skjelettcintigrafi, røntgen thorax, ultralyd abdomen, mammografi, ct, mr, gynekologiske undersøkelser, kliniske undersøkelser, celleprøver, blodprøver, urinprøver osv. Etter noen runder med ikke helt smertefrie prøver så fant jeg på noe lurt! Jeg gav klar beskjed om at de bare skulle glemme rygg- og beinmargsprøve, der gikk grensa! Hehe, om det noengang var aktuelt vet jeg ikke men beskjeden min var klokkeklar, alt kunne de finne ut på andre måter! Jeg tror kanskje jeg brukte dette til å gjenerobre litt av kontrollen over kroppen. I tillegg til alt dette så hadde jeg fysioterapi og lymfedrenasje 3 ganger i uka.

I denne perioden dukket det opp elementer de ikke viste hva var for noe. De fant en tumor på skjoldbruskkjertelen. Denne ble fjernet i en ny operasjon, og viste seg ¨være godartet. De fleste føflekkene mine havnet i ilden de også. Cyster som sprakk. Muskelknuter oppsto pga feil belastning og ja.. Jeg vet ikke alt!

Det tyngste av alt var at jeg måtte ta flere av disse undersøkelsene i Tromsø som ligger ca. 90-100 mil unna der jeg bodde! Hovedoppfølgingen hadde jeg i Tromsø der kreftspesialistene var. Så jeg har tatt ufattelig mange reiser mellom Kirkenes og Tromsø!

Legene lurte veldig på hva årsaken til min diagnose kunne være så de gjorde noen forskninger på det! De kunne fastslå at det ikke var arv, som jeg jo da viste, men en genmutasjon. Det var ingen ytre årsaker til at jeg skulle bli syk, så ung. Lynet hadde bare slått ned, helt tilfeldig i feil hus 🙂

Jeg kom meg sakte men sikkert og begynte som smått å jobbe igjen. Etterhvert begynte jeg også på skolen igjen der jeg tok opp fag jeg hadde mista da jeg ble syk. 

Livet mitt var endret for alltid, og jeg slet med det. På alle måter!

Mvh. https://www.facebook.com/lillja.blogg

 

#blogg #canser #død #liv #livstruende #syk #sykdom #helsepersonell #kreft #cancermammae #kreftforeningen