Hårsåre mobbeofre…

Det å bli mobbet er en forferdelig handling som levner en grusom følelse igjen hos de som utsettes for det.Tilbake sitter et menneske i ruiner, som kanskje sliter daglig med å forholde seg til en verden der alle er potensielle mobbere. Grunnen er enkel, de har altfor mange gang møtt mennesker som både bevisst og ubevisst har tråkket på deres person.  Det handler om tillit til mennesker, og når mennesker svikter, som ved mobbing, så er det ikke like lett å møte de med et positivt sinn. Mistenksomheten for menneskers motiv, vil alltid lure i overflaten!

Når denne mistenksomheten har pågått over år så vil det tilslutt manifestere seg som en sannhet, fordi du stadig får disse bekreftelsene du ser etter, om de er reelle eller ikke. Du mobbes, og er mindreverdig!

Det er så lett å si at du må ta deg sammen, begynne å stole på mennesker, se positivt på livet. Så mye lettere sagt enn gjort! Dersom det var så enkelt så ville ikke konsekvensen av mobbing vært det de er, ødeleggende!

Likevel, så tror jeg at man ofte begynner litt feil idet man “tar tak” og skal til å bygge seg opp til å kunne møte verden på en slik måte der du tar tilbake din verdighet som mobbere har “tatt” ifra deg. 

Du begynner å si ifra, høyt og tydelig! Du har blitt behandlet urettferdig, nedverdigende, umenneskelig osv. Og det er det ingen tvil om. Men med å fokusere på hva og hvordan du har blitt møtt, så er det en mulighet for at du ikke vil bygge deg opp ved å hele tiden ha fokuset på fortiden. For det er nemlig det du har. Du snakker om historier som går årevis tilbake, de som har gjort noe med deg. Det er viktig for deg å få lov å snakke om de, men på et punkt blir du nødt til å gå videre. 

Du fremstiller deg som et offer, og vil med det bli sett på som et offer. Du vrir og vender på hvert ord som kommer i din vei slik at det kan passe til dine mindreverdighetsfølelser! Kjenner du deg igjen? Det er her du må jobbe. Du får ingen selvtillit av å rope ut dine frustrasjoner. Medlidenhet ja, men er det oppbyggende i seg selv? Jeg tror ikke det. Derimot så tror jeg den forståelsen, som er blant de fleste du møter på din vei har, er vel så viktig. Du er forstått!

Det er to forskjellige ting å snakke/skrive om de opplevelsene man har fått/har etter å ha blitt mobbet, og det å leve i de. For å komme videre så må du faktisk selv ta skrittet og endre din tankegang. Du må flytte ditt fokus fra den rollen som offer. Du er ikke et offer men et fullverdig menneske i det samfunnet du er i, uavhengig av hva eller hvordan du har blitt møtt tidligere. Slutt å tro at enhver negativ wib er hintet til deg. Tonefallet til enkelte mennesker, som gir deg ubehagelige flashbacks, behøver ikke å bety det du først tenker. At det er nedlatende eller spydig og ment som et stikk til deg. Øv deg på å overse slikt som vekker ubehag hos deg, ikke la det gå så hardt innpå deg. Ikke vær så hårsår rett og slett. Sannsynligheten er stor for at dine analyser ikke er riktige fordi de blandes i altfor stor grad med dine negative tanker om deg selv. 

Jeg vet at dette ikke er enkelt og jeg har heller ikke løsningen på hvordan dette skal fikses for alle og enhver. Det jeg vet er at all endring starter i oss selv, i tankegangen vår. Det er heller ikke mulig for andre mennesker å  “stjele” dine følelser. Du gir de ifra deg selv ved å psyke deg ned, og bli der.

Fortell din historie men slutt å analysere mennesker rundt deg med tanken på at det er noe de sier som er myntet på deg og din person. Og er det slik det henger an, og så da??? Du er din person, ta den personen tilbake! Det er din verdighet, og det er den plassen du skal ha i samfunnet. Den verdige, ikke offeret! Ta den tanken med deg i allefall. Det er en treningssak som noen vil mestre bedre enn andre, som alt annet 🙂

Det er utfordrende å omgås mennesker som befinner seg i den negative sonen konstant! De suger all energi av deg. Ofte er det mennesker som virkelig trenger deg, som er ensomme, og som du gjerne vil “hjelpe”. Deres negativitet og hårsårhet er like ofte det som gjør at de forblir ensomme og ikke minst blir det som opprettholder offer rollen de har satt seg selv i. Det er vanskelig å ta akkurat denne diskusjonen men den er viktig fordi man da kan være en støtte uten å gå fullstendig tom selv. 

Se opp, ikke ned! Se frem, ikke tilbake!

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #mobbing #offer #verdig #verdighet #mobbeoffer #bygge #selvtillit #selvbilde #samfunn #tolkninger #tankemønstre #psyke #psykiatri #forståelse #medlidenhet

 

Da var det min tur til å få pakke i posten!

Alltid like spennende å få pakke i posten, selv om du vet hva som kommer. Som de fleste ganger før så visste jeg også hva denne pakken inneholdt, selv om det var noen detaljer jeg var veldig spent på!

For litt siden fikk jeg en henvendelse fra Ida Fjeldbraaten, Kreativ leder & Partner i Fjeldbraaten & Waage, med spørsmål om jeg kunne tenke meg å lese en bok, og gi mine tanker og inntrykk av den.

Normalt sett så ville jeg nok vært tung å be, men denne gangen kunne jeg ikke si nei. Jeg sa ja, vederlagsfritt, og i dag fikk jeg boka i posten. Eller bøkene, siden dette er en trilogi, ba jeg om å få lese alle tre.

Bøkene handler om Norges største overgrepssak og den fronter jeg gjerne. Jeg er mor, og kan ikke tenke meg hva denne moren har hatt i hodet når hun har gjort disse overgrepene mot sine barn! Og med det i tankene skal jeg begynne å lese disse bøkene, og slå et slag for at overgrep ikke skal ties ihjel men tales ihjel.

Når jeg er ferdig å lese så vil jeg fortelle om mine inntrykk, til mine lesere! Jeg vil da ta for meg boken “I et hus i Alvdal”, skrevet av Ann-Britt Hansen, utgitt av Novaforlag.

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #bøker #overgrep #lese #leseglede #anbefaling #novaforlag 

Forby skjønnhetsoperasjoner, før skrullene tar helt over ..

Verden er full av skruller (både menn og kvinner) som ser fantastisk ut, perfekt til fingerspissene kan man vel si, selv om det er en sannhet med modifikasjoner! For innvendig kan det bo en helt annen sannhet! En skikkelig skrulle som tror at utseende, uansett hvor jævlig det ender med å bli, ser bra ut!

Det er som å reparere et skrog der fundamentet ikke holder mål! Utsiden duger men hva med innsiden? 

I årevis har vi sett kjendiser som sakte men sikkert har ødelagt utseende sitt i et forsøk på å forbedre det. Folk som har blitt seende ut som monster! Likevel er det mer populært enn noen gang å “forbedre” sitt utseende ved hjelp av operasjoner som blir lettere og lettere å få utført! De vanlige dødelige har fått tilgang på det kjendisene brøytet vei for. De ga oss svaret på flere bivirkninger, men det bryr vi oss lite om! 

Ikke bare blir de mer tilgjengelig men de får en hærskare av tilhengere som blir yngre og yngre. Store pupper og fyldige lepper mer viktig enn din egen helse! Er det verdt det?

Normalt utseende mennesker, oppfører seg som om de er helt besatt – til tider manisk i sin streben etter å bli penere! De fremelskes også for deres “vågale” mot som skal til for å gjøre dette! Unge jenter, døtre, menn, sønner og andre som ser opp til de som “våger”, lærer seg tidlig å være kritisk til seg selv og hvordan de ser ut, sykelig kritisk. Her er løsningen en operasjon så er det ikke så nøye med innsiden. Der starter også ned-psykingen av seg selv. 

Med et fokus på at de ikke er slik de skulle ønske de var, så blir de virkelig syke til slutt. Man hører like ofte at den ene operasjonen ikke hjalp på psyken og så finner de noe annet de kan selvstimulere på. Så er de igang! Operasjon på operasjon, og resultatet er et menneske som blir mer skrullete for hver operasjon de får utført. 

Med tanke på hvilken makt det har, hvor lett påvirkelig unge er og hvilke verdier vi vektlegger ved å alminneliggjøre dette så burde enhver skjønnhetsoperasjon bli forbudt. Nå snakker ikke jeg om de med medisinske grunner.  Men om de med idiotiske grunner! Om det er psykiske lidelser som ligger til grunn, eller et elendig selvbilde, så er det her man burde jobbe. Det er bevisst at hverken penger, utseende eller annen flott fasade gjør deg lykkelig. 

Så hvorfor er det så forbanna viktig å fremstå som “perfekt”? Eller er det perfekt når man har kjøpt seg utseende? Hvilke idealer er det vi får se i fremtiden? For ikke å snakke om den psykiske helsen – hvordan vil den være i en verden fylt med skruller i flotte klær og en figurativ perfekt kropp/utseende?

Selvsagt så er ikke denne utviklingen til å stoppe, men det hadde vært noe. Jeg er vel ikke imot mulighetene til å ta en skjønnhetsoperasjon, men det er det at det fremstilles som det aller viktigste og hippeste. Tenk om vi mennesker så verdien i oss selv og heller fokuserte på det? All den tid vi snakker om å være raus, godta hverandre og de ulikhetene i det mangfoldet vi har. Noe som minner om dobbelmoral her eller?

Jeg vet at jeg ikke kan frelse verden, har innsett det for lenge siden. Ved å skrive dette er det nok mange som vil si at det er jeg som er den som er skrullete! Men en refleksjon over en utvikling jeg syns er skummel, må være greit! Det er heller ingen enkelt personer jeg tenker på. Det har blitt mer vanlig enn uvanlig at mennesker fikser på et eller annet! Og det holder sjelden med èn “opp-pussing”!

Det hele er snakk om holdninger, og verdier! Jeg blir skremt når jeg ser hvordan veldig unge jenter bare tripper etter å bli myndig slik at de endelig får lov til å rette opp noe som har “plaget de HELE livet”! Hele deres 18 årige liv! Tenk det du….

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #skjønnhet #idealer #utvikling #skjønnhetsoperasjoner #ung #påvirkning #perfekt #pupper #skrullete 

Å bli mistenkt/beskyldt for å gjøre noe du ikke har gjort.. DEN følelsen!

I løpet av livet vil du møte på situasjoner der din moral, dine holdninger og verdier vil stilles spørsmålstegn ved og du må kanskje forklare deg. Som regel er det greit. har du rent mel i posen så har du intet å frykte.

Det finnes mennesker der ute, som uten å kny, ville utnyttet både andre mennesker og systemer til sin egen fordel. Uten skrupler stjeler de, lyver, lurer unna og selger selv sin egen mor for noen lusne fordeler som egentlig ikke betyr en dritt. Deres verdier måles ikke ut fra moral og etikk men fra egen vinning! Å komme over slike mennesker, og se de i aksjon eller kjenne konsekvensene av deres handlinger på seg selv, er grusomt. Spesielt når du selv ikke på noen måter kunne utført enkelte handlinger

Det er ødeleggende og det skaper en holdning blant de som aldri ville opptre på en slik måte at, når de oppdager noe som potensielt kan være en handling som bevisst utføres for å karre til seg fordeler,  går de rett i strupen på den mistenkte. Verden er full av banditter.

I alle situasjoner som denne, vil det skapes negative følelser. I f.eks, arbeidslivet, der man er betrodd penger som kanskje forsvinner. Det kan være indisier på at det er rimelig å mistenke den betrodde. Hva skjer når den betrodde, som vet at han er uskyldig, kjenner/opplever å bli beskyldt for noe han ikke har gjort? Eller at noe forsvinner fra et sted, der det kun er EN person som “har kunnet” flytte på det, blir uriktig tatt for å være synderen? En sannhet blir tatt for å være løgn, og ingen forklaringer hjelper!

Er du uskyldig så er dette en ærekrenkelse! Dine verdier latterliggjøres. Du blir sett på som en kjeltring og dømt for noe du ikke kan tilbakebevise. Selvtilliten stuper. Du mister tillit i dine omgivelser. Og dette trykker deg langt ned, og dersom sannheten aldri kommer frem vil du plages av dette i uendelig lang tid.  En tid du skal bruke all din kraft på å bevise din uskyld, for noen som aldri vil tro deg likevel – tvilen vil være der! 

Alle mennesker har eller vil komme i en slik situasjon før eller seinere. Enten som uskyldig dømt, eller som en dommer uten de riktige papirene! Å bli mistenkt for noe du har gjort eller ikke gjort, stempler deg. Og jeg vil tro at de fleste, som vet med seg selv at de aldri ville gjort noe slikt de blir mistenkt for, virkelig lider under dette. Muligheten for å bli trodd på det du sier forsvant med din verdigheten da du ble konfrontert med hva andre trodde du var istand til å gjøre!

Så, det er store konsekvenser man bør tenke igjennom før man beskylder noen for å ha gjort noe de ikke har. Ofte så drar man andre med seg i den mistanken, der de brukes som et tegn på sannhet. Andre føler, mener, tenker og tror det samme! Noen har sagt? Da har du ikke bare opptrått ukorrekt, men du har skapt en uvisshet og angst for den mistenkte. Hvem kan jeg stole på? Hvem går bak ryggen min? Alle misliker meg? Jeg er ikke verdt en dritt……… Alle disse spørsmålene og tankene burde en tenke på før man slenger ut en beskyldning som ikke medfører riktighet! Alle er uskyldig til det motsatte er bevisst, også utenfor rettssalen! 

DEN følelsen!

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #ære #ærekrenkelse #dommer #løgn #forhåndsdømt #injurierende #respektløst #sannhet #hensyn #følelser #medmenneskelighet #empati #unnskyldning

 

For det offentlige var han bare et dødt legeme, men for meg var han min elskede far!

Når et menneske dør, så er det en tragedie for de som er rundt dem! Alder spiller ingen rolle når det gjelder sorg. Døden kan være forståelig, forventet og vel unt men aldri sorgløs. Pårørende er ofte knust, sorgen er personlig, og de lider under et tap som er forsket frem til å være et av de største stressfaktorene i et menneskets liv – uavhengig av årsak til død. 

Hvem som sørger ved et dødsfall kan være den du minst tror. Relasjonene kan ha vært perifer og flyktig men likevel verdifull og med det i bakhodet burde det ringe noen bjeller i det fjerne, som vekker det som kalles for empati og varsomhet, spesielt blant de som møter en kjent pårørende/etterlatt i slike sammenhenger!

Det offentlige jeg her refererer til er helsepersonell, brannvesen, politi, begravelsesbyråer, blomsterbutikker, lensmann, prest og alle andre som i offentlig tjeneste vil møte pårørende, etter et menneske har gått bort!

Jeg kunne skrevet når barn og unge dør, ved selvmord, drap og ulykker men det spiller ingen rolle. Man trenger ikke å dramatisere et dødsfall på noen måter, jeg forventer at ALLE, som er i offentlig tjeneste skjønner alvoret og krisen som gjerne følger med døden. Dog, hadde ikke dette innlegget blitt skrevet om så alltid var tilfelle!

Når et menneske som står deg nær dør, er du sårbar og vàr for hvordan andre mennesker ter seg i møte med din sorg. Du har alle følere ute, og fager opp de minste signal – som du ofte tolker riktig, om enn forsterket. Grunnfølelsen er som regel riktig, noe INGEN ville stått ved om de hadde blitt spurt om var tilfelle. Hvorfor? Fordi vi vet bedre, vi forstår faktisk hvordan dette MÅ kjennes ut. Av den grunn bør man legge seg på et nivå der pårørende slipper å oppleve andres behov for å “bruse med fjærene” i en sådan stund! Det er nettopp slikt det oppleves, og det legger en byrde et menneske i sorg burde vært spart for!

Det finnes lover og regler for hvordan et legeme skal behandles etter døden. Men det burde da være unødvendig å glemme at dette legemet er noens elskede, kjære mor, far, datter, sønn osv. Noen ganger skal det etterforskes, obduseres, det er greit og reglene skal selvsagt følges. I disse reglene så finnes det unntak, unntak som gir rom for bruk av skjønn og god gammeldags bondevett. Jeg har meget blandede erfaringer når det gjelder det, både egne og andres – og jeg syns det er helt forferdelig at det skal være så vanskelig å være et medmenneske samtidig som det profesjonelle ivaretas. Om en offentlig person ikke vet hvordan man møter mennesker i sorg og kriser, så burde de ærlig talt vurdere å jobbe med pappesker istedenfor mennesker!

Jeg tenkt litt på hvilke historier/fortellinger som har gjort et negativt inntrykk på meg, opp gjennom årene. Jeg har ingen ønsker om å “ta” noen, men kanskje kan mennesker, i offentlig tjeneste, tenke seg litt bedre om før de “slår noen som allerede er halvt ihjelslått”, av sorg!

Selv husker jeg ennå den politibetjenten som tildels leende sa at de ikke visste at min far hadde en datter, altså meg. Det var grunnen til at jeg, oppført som nærmeste pårørende i hans journal, ikke fikk melding om hans død før dagen etter at det hadde skjedd! Følelsen det ga meg sitter godt den dag i dag, og min far døde i 1997. Det var uverdig, og min fars død virket veldig uviktig. Noe det selvsagt også var for betjenten. Men for meg var han min høyt elskede pappa, som jeg aldri skulle få se i livet igjen. Er det umulig å forstå eller sette seg inn i? Uansett så burde dette være utgangspunktet og vurderingsgrunnlag for alt som skulle sies til meg i den sorgen/krisen jeg da gjennomgikk. Dette er bare en liten bagatell for jeg har hørt historier som er ikke bare skammelig og uverdig men også uforståelig og kynisk.

Under ulykker med dødelig utgang, er den døde i arrest – faktisk. Pårørende får ikke se de før de er obdusert. De kan være uten synlige skader før obduksjon, men slett ikke etter. Med en representant fra det offentlige så burde en syning være mulig vel? Hva kunne vel en sørgende pårørende ødelagt ved å få sett personen før obduksjon? Jeg ser den byrden som legges til pårørende, som kanskje i verste fall må vente så lenge med å ta farvel med sin kjære, at avdøde har synlige tegn på at de er døde og nedbrytningen er godt igang. Det verste med denne historien var måten pårørende ble avvist på, med bryskhet og muligens et hint av behovet for å vise makt?! Kanskje med en litt mer human forklaring enn at legemet var i arrest ville gjort en stor forskjell? Jeg tror det!

Påkledning og plassering av avdøde i kisten er også viktig for mange. Det er ikke gøy å se sin mor med en gapende munn full av papir. Eller sin store far med en skjorte som åpenbart er mange nr for liten. En tante som har blitt ugjenkjennelig fordi gebisset er fjernet, og ansiktet har falt helt sammen.

Det er også mange som kan fortelle om at de har blitt tatt inn til avhør, med det samme de har fått beskjed om en kjær sin plutselige død. Barn, unge, voksne, eldre… Pårørende forteller om at de i sjokk ikke vet hverken hva de har blitt spurt om eller hva de har svart. Kan dette alltid være nødvendig, og har det noen særlig verdi?

Jeg vet ikke bakgrunnen for de praktiske avgjørelsene som blir tatt ihht. lover og regler, men jeg vet hvordan sorg oppleves, og jeg vet hvor sår man er. Jeg vet også at å møte en pårørende som har mistet en av sine kjære burde bli gjort på en slik måte at verdigheten ivaretas for alle involverte. Legg ikke ekstra byrder i stunder som kanskje er av de vanskeligste og verste man kan oppleve. Lag ikke minner som aldri forsvinner, og som blir stående som det aller siste av et tungt farvel! 

Det er mange flinke offentlige tjenestemenn/kvinner, heldigvis. Men en tjenestemann/kvinne uten evne til å vise empati er like verdiløs som de pårørende føler seg i møte dem! Dette er noe man kan og bør bli bedre på…. En viktig oppgave som kan forebygge byrder som kan koste samfunnet mer enn bare tid og penger! 

Har du noen lignende historier der tiden etter et dødsfall, huskes som uverdig? Legg gjerne igjen en kommentar om det! Jeg forstår ikke hvorfor enkelte må opptre så kynisk, og det bør komme på dagsordenen. Del gjerne innlegget videre, kanskje når det noen som ser verdien i disse ordene? Kanskje kan noen ta et hint eller to for dette er virkelig en stor og unødvendig byrde for de som sitter igjen med slike og lignende opplevelser!

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #livet #døden #verdig #verdighet #menneske #kropp #sjel #legemet #familie #pårørende #tap #dødsfall #sorg #kriser #medmenneske #sympati #empati #kynisk #kynisme #forståelse #offentlig #tjenestemenn #tjenestekvinner #politi #prest #begravelse #begravelser #begravelsesbyråer #helsepersonell #leger #sykehus 

 

Inaktive brukere slettes, men de døde får bli…

Hva er dette for noe egentlig? Har prøvd å lese meg frem til et svar, uten at jeg ble noe klokere av den grunnen! Det går gjerne i rykk og napp denne slettingen!

Jeg har selv opplevd at jeg har blitt slettet fra sider, eksempelvis ei Kjøpe/selge side som jeg ikke er innom hver dag, eller er noe særlig aktiv i. Det betyr likevel ikke at den er uinteressant for meg! Det hender at nyhetsoppdateringen kommer med noe fra denne siden som vekker min interesse, uten at jeg går inn å ser så er det jo et tilbud jeg kunne tatt. Jeg selger/kjøper ikke noe hver uke, ikke hver mnd. heller – men mulig jeg gjør det en dag? Rett før påsken var det en spesiell ting jeg var på utkikk etter. Jeg søkte opp siden og måtte søke meg inn for å bli medlem av den på nytt igjen. Det tok et par dager før jeg kom inn igjen men da var det for seint for min del, til å benytte meg av denne siden til det formålet jeg hadde! Jeg undret meg over hvorfor jeg var utestengt fra denne gruppen? Hadde jeg gjort noe som ikke falt i god jord eller?

Jeg har en fb side der jeg legger ut link til mine blogger. Her slettes det også! Jeg får beskjed om at inaktive brukere er slettet, får de beskjed om det? Er det en mulighet for at de tror jeg har slettet de selv? Det er ikke sikkert at folk ønsker å gi seg til kjenne ved å trykke liker på innleggene mine, selv om de leses. Jeg får flere henvendelser “privat” ifht det jeg skriver, og for meg er det greit men det er kanskje ikke det for fb?

Det er et paradoks at jeg har “venner” på fb som er døde for flere år siden. De må sies å være inaktive vel? Disse syns jeg selv er litt vanskelig å slette av hensyn til pårørende, men fb lar de får bli! Hmmm, rart er det..

Flere som opplever dette og som kan forklare meg hvorfor det er slik? Hva er poenget liksom? Hva syns du om det? Det må da være noe annet enn at mine venner og de som har likt siden min skal være oppdatert med realistiske tall (som er den eneste forklaringen jeg finner)! Det er jo ikke viktig for meg, å feks, vite det nøyaktige antallet likes når det er over 800 stk. vel! Og skulle siden bestått av kun de som var synlig aktive så ville vel den hatt et realistisk tall et sted mellom 20 – 100, vil jeg tro!

Jeg tenker også at det bør være opp til meg å avgjøre hvem som skal være tilknyttet til mine sider, og ikke fb fordi de mener at de er inaktive – noe jeg selv har erfart at jeg har blitt tatt for å være uten at det var riktig!

#blogg #facebook #lesere #likes #venner #venneliste #inaktiv #sletting #behov #tidvis #selvråderett

 

Foreldrenes penger + barns forventninger = Hushelvete!

Det sies at penger er roten til alt vondt, Mammon! Det er nok en større sannhet i dette enn det vi liker å tro. Hvem har ikke, som forelder, vært i diskusjoner, konfrontasjoner, forklaringer og fortvilelse over at våre håpefulle har oppfatninger av våre penger og bruken av de, som ikke alltid er forenlig med virkeligheten? Selvsagt i større og mindre grad, og forhåpentligvis – enda i mindre grad enn større.

I dette innlegget skal jeg være forsiktig med å skrive på en slik måte at det virker generaliserende. Dette gjelder ikke alle, og slett ikke meg selv eller noen andre jeg kommer på i farten. Men jevnlig hører man om bruddstykker fra “små” hverdags problemer som av og til vokser seg store. Tragedier inntreffer, nære går hver sine veier, offentlig skittkasting og et uvennskap som er mer solid enn blodsbåndet som naturlig er mellom foreldre og barn. Det er det sterkeste båndet jeg vet om, derfor er dette også viktig å ta opp!

Jeg skal spinne noen tanker rundt dette, tanker!

Tenk om barn forstod, at de fleste foreldre ønsker sine barn det aller beste. Vi vil ikke at våre barn skal mangle noen ting, hverken fysisk eller psykisk. Vi strekker oss lengre enn langt og jobber gjerne litt ekstra for å kunne glede våre barn med å oppfylle små og store ønsker. Det være seg reiser, klær, ukepenger, kinobesøk, bursdager, tilrettelegge for fritidsaktiviteter eller hva det måtte være. Listen over ønsker som koster penger, er lengre enn lang.

Det er foreldre som har ofret nødvendige ting for seg selv for at barnet skulle kunne få det beste. Selv i tilfeller der det har vært helt unødvendig. Tilfeller der barnet uansett ikke ble fornøyd, og med det heller ikke takknemlig. Tilfeller der de ikke ante at mor eller far kanskje forsaket noe de absolutt hadde hatt behov for. Nye vintersko fordi de gamle var utslitt med gapende såler som var limt mange ganger? En ting til huset som hadde spart krefter og tid? En tur bort, for å hente energi til å fortsette med friskt mot? Dyre behandlinger for kroppslige plager? Noe positivt de ikke hadde samvittighet til å gi seg selv, fordi de ville at deres barn skulle ha det aller beste! 

Om man aldri så mye forsøker å forklare hvorfor økonomien ikke strekker til for at alle ønsker skal bli oppfylt, så er det en forklaring som sjelden eller aldri gies eller vektlegges. Det er at “nei, dette kan du ikke få fordi jeg trenger pengene til meg selv, eller oss”! Vi, foreldre, gjør oss usynlige og kravløse fordi vi ikke vil lage samvittighetskvaler eller belaste våre barn med slike bekymringer. Vi skåner dem, og tåler våre mangler. Skulle det være umulig å overse, så får vi gjerne påpekt at vi er kjipe og egoistiske om vi kjøper noe til oss selv. Klandrende blikk, klare protester og en misnøye over deg som forelder, selv om du har gjort ditt beste og kommet med de løsninger som var mulig.

De er unnskyldt på en måte, for hvordan kan de vite når vi ikke sier noe? Barn tåler å høre sannheten, tilpasset alderen sin. Hvorfor skal vi usynliggjøre oss og våre behov for barna, samtidig som vi viser oss for utenforstående som lider av samme “syndrom”? Er det fordi vi mener at det er å være gode foreldre? 

Hva skjer når disse skånede små sjelene blir voksen? Er det de vi ser igjen, som de som tapper sine foreldre for alt de kan av penger? De som låner penger men aldri betaler tilbake? De som forventer at du kausjonerer på lån om du kan eller ikke? De som lukker deg ut fra sitt liv fordi de ikke er fornøyd med din økonomiske innsats for deres nyskapte familie? De som ikke forstår at det finnes en grense? De som ikke forstår at penger og oppmerksomhet skal fordeles likt mellom søsken samtidig som at man skal leve selv? De som spiller på dine følelser? De som truer? De som overser deg som mor, bestemor, far, bestefar og bruker barnebarn som ett ess i ermet for å kunne stikke deg? De du aldri vil kunne tilfredsstille når det gjelder hva de forventer av økonomiske bidrag? De som aldri ser deg som et menneske med rett til å forvalte dine egne penger akkurat som du vil? De som ikke ser at du også har behov på lik linje med de?

Det er disse vi lever og ånder for, våre elskede barn, de vi ønsker det beste for! Vi forventer ikke forståelse, takk eller gjengjeld – vi ofrer oss og tviholder på vår rett til å skåne de med tanke på å være gode foreldre! Tenk om de hadde en liten idè om årsaker, konsekvenser og sammenhenger her, det hadde vært noe! Forresten så er ikke offer det rette ord her, vi ser ikke på dette som et offer i den forstand. 

Dette er ytterligheter men de finnes. Jeg skulle virkelig ønske at voksne barn kunne tenkt seg litt om før de setter inn straffetiltak på bakgrunn av penger. Lån gjerne, men betal tilbake. Forvent ikke, men får du så vær takknemlig. Sett ikke standard for dine foreldres økonomi, det er faktisk ikke din sak. Kalkuler ikke deres penger inn i din voksne verden. Det er heller ikke du som bestemmer prisen på gaven din. Tenk nytt!

Det hele handler om din respekt for dine foreldre, om å ta sitt ansvar og forventninger som ikke hører hjemme noen steder – og det er uavhengig av økonomi! Gi dine foreldre en verdi der penger ikke er målestokken, en dag kan det være for sent!

Og til dere som er foreldre eller skal bli – du blir ikke en dårlig mor eller far om du våger å vise at også du, til tross for laber økonomi, er verdt dine kroner som du har jobbet for! Kanskje kan noen strider der penger er årsak, legges død!

Følg meg gjerne på fb: https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #penger #forventninger #foreldre #barn #mamma #pappa #sønn #datter #krav #egoistisk #egosentrisk #realistisk #virkelighet #ønsker #behov #verdi #verdsatt #respekt

 

 

 

 

 

Er vi, bloggere, redde for andres fremgang?

Jeg har blogget i ett år nå, og det er tid for et lite tilbakeblikk og det å gjøre seg opp noen tanker om denne verden. For det er en egen liten verden her på nettet. Jeg har blitt “kjent” med mange fantastiske mennesker, som jeg føler jeg har en god kjemi med selv om vi aldri har møttes. Jeg får oppmuntringer når jeg er lei meg, tilbakemeldinger i form av både ris og ros, det gledes med meg når jeg deler mine gleder!

Jeg er innom flere blogger fast, men er nok ikke av de flinkeste til å kommentere, jeg har blitt bedre og jobber med saken! Føler det er lettere å kommentere til de jeg kjenner. Å se på bilder av andres hverdags øyeblikk er givende og gleder meg.

De aller fleste ønsker lesere, og det er her mine refleksjoner fester seg denne gangen, med spørsmålet om vi er redde for å hjelpe hverandre fremover med det å få flere lesere? Jeg hadde en samtale med en bloggvenninne der vi diskuterte nettopp dette. Hun hadde vel omtrent de samme tankene som meg, og jeg undres på om vi ikke kan være mange i samme båt? I såfall bør vi begynne å samarbeide om å få flere lesere 🙂

De aller fleste har facebook, twitter, tumbl og/eller lignende foraer de deler sine innlegg jevnlig i. Det er snakk om flere tusen potensielle lesere. Det er her jeg tenker at vi bør kunne løfte hverandre frem ved å dele/anbefale hverandres innlegg. Man mister ikke lesere på det men vinner lesere, tror jeg! Våre innlegg vil bli presentert for helt nye mennesker, og det er ingen konkurranse mellom de ulike bloggerne, slik jeg ser det, fordi vi alle har forskjellig utgangspunkt for hva vi skriver om. Kanskje vil det være et friskt pust på dine sider der du vanligvis deler innleggene dine? Kanskje vil mine fb venner, som ikke leser min blogg, lese din?

Dette er et vinn, vinn prosjekt! Vil du være med å samarbeide om det å spre ut ditt budskap og med det øke antallet lesere? Uten at det koster deg en krone! 

Jeg begynner med å si at jeg vil like din facebookside (om du har en), dersom du liker min. For at dette skal bære frukter, så vil jeg jevnlig gå innom din side og like aktuelle innlegg, mot at du gjør det samme hos meg. Alle vet hvordan slikt sprer seg fort på fb bare ved et likes! Det forutsetter selvsagt at man finner innlegg hos hverandre som man liker og kan gå god for!

Om du er med så kopier linken til din side og legg i kommentar feltet under her. Om du har andre forslag og vil være med på dette, så skriv ned det og 🙂

Her er i allefall linken til min side: https://www.facebook.com/lillja.blogg

Dette blir gøy, la oss jobbe sammen som et team, løfte hverandres innlegg frem og glede oss over hverandres suksess 🙂

Om du ikke er redd for andres fremgang da, så klart! Eller at du ikke ønsker flere lesere til din blogg ..

#blogg #lesere #bloggere #samarbeid #suksess #penger #oppmuntringer #ris #ros #utvikling #positiv #fruktbart

 

 

 

 

Sjekker du din kjæres mobil?

Ville du, dersom du hadde en mulighet til det, uten å bli avslørt, sjekket din kjæres mobil? Eller åpnet brev, uten tillatelse, og sjekket pc for den saks skyld? Eller på andre måter gått inn på et område som er å anse som privat, uansett hvor nær relasjon dere måtte ha? Ville du gjort noe av dette, og hvorfor?

Jeg har aldri, såvidt jeg kan minnes, noen gang, sjekket på noe av dette. Ikke fordi jeg ikke har hatt mulighet til det, for det har jeg hatt. Heller ikke fordi det ikke har vært fristende enkelte ganger. Men rett og slett fordi, det som er privat skal man ha respekt for. Det er ikke min sak hva andre mennesker, selv om de er nær, foretar seg i sin private sfære. Alle har rett til et privatliv, og jeg mener jeg må stole såpass på et menneske jeg skal dele mitt liv med. Han velger selv, ut fra sine vurderinger, hva han bør fortelle meg og ikke!

Om jeg skulle følt en så sterk trang til å sjekke hva min potensielle kjære skulle foreta seg, så ville jeg nok heller vurdert relasjonen enn å begynne å etterforske! Det handler om tillit, og gjensidig respekt for at man er to enkelt individ, men sammen likevel.

Når jeg tenker på meg selv og mine private greier, så er det mye som kan misforstås om man ikke kjenner til bakgrunnen. Det til tross for at alt er harmløst! Og med dette i tankene så kan mer ødelegges enn fikses og gi en ro i sjelen, som ofte er bakgrunnen for at man stikker nesen sin i ting man strengt tatt ikke har noe med!

Dersom jeg skulle “ta” noen i å snoke i mine private affærer, så er det kroken på døren for min del. Det er uakseptabelt, og jeg ville følt meg både mistenkeliggjort og respektløst behandlet. Det er ikke noe særlig å bygge et forhold på vel? Eller en annen relasjon, venner og venninner b.la..

Så kan jeg jo si at det helt sikkert finnes omstendigheter som gjør at ordtaket “ingen regel, uten unntak”, kan benyttes også i disse tilfellene. Men da bør det være noe som er veldig alvorlig, og helt nødvendig!

#blogg #forhold #tillit #relasjon #sjalusi #kontrollfreak #ærlighet #respekt #privatliv

Trallalalalalala hurra, hei og hopp!

Jeg har sittet oppe og grublet i natt, irritert meg over alt og ingenting, vært lei meg og forbandet, oppgitt og fortvilet. Har det hjulpet meg noe? Ser jeg ting bedre? Større forståelse? Mer energi? Har jeg mer å gi? NEI! Tvert imot så blir disse negative følelsene og tankene forsterket av sin egen elendighet. Det sender humøret mitt ut i en meget stabil berg-og dalbane, innvendig for de fleste. Men det finnes noen få personer som vitterlig ikke kan oppleve meg som et friskt pust, men heller en dårlig ånde! Jeg mener de jeg omgåes i kjøtt og blod. Nå er det nok, jeg hopper av karusellen og takker for turen!

Pessimisme må vike for den optimismen jeg kjenner er oppadgående! Og nå skal den få mitt fulle fokus, fordi jeg ikke orker flere negative tanker og bekymringer. Det har nesten blitt slik at selv positive tegn bekymrer meg, og da må jeg ta noen alvorlige grep om meg selv!

I går hadde jeg en flott samtale med min yngste sønn, Steffen. Det er lenge siden vi har snakket, så lenge og allsidig. En positiv samtale som var nesten som i gamle dager, når alt var slik det skulle være. Det var en Steffen jeg ikke har hørt på lenge, altfor lenge. Når hørte jeg han le ordentlig sist? Jeg kan ikke huske det! Den gode følelsen dette ga varte i noen timer, så kom tankene og med de sorgen over at det er slik det er! 

Noe er galt om jeg ikke kan glede meg over det som er bra, og alt positivt blir en påminnelse om det som mangler og det som aldri kan komme tilbake. I en lang periode har ting vært hakke galt, og det er så altfor lett å bli sittende fast der. Det bli en vane, og med det en trygghet som gjør at positivitet skremmer. Hva om noe skjer og jeg er glad? Jeg dømmer meg selv for alt som jeg kan klandres for! God som jeg er til å argumentere, så klarer jeg å overbevise meg selv om at det er det som er riktig.

NO MORE!

Jeg er trett som en spade, og vet ikke hvor lenge jeg kan holde det gående. Håper det holder til kvelden slik at jeg kan få en god natts søvn, våkne fredag og nyte helgen i fulle drag. Uten bekymringer! 

Det er vår, nydelig vær og på onsdag reiser jeg hjem til Kirkenes og der skal jeg være helt til jeg blir lei. Rekreere på hytta med venner og familie, Jeg skal kun tenke på det som skjer i nuet og glede meg over det som er bra, og ikke på det som kan skje av eventuelle hofteskudd av negativ art! Det er det beste jeg kan gjøre om institusjonen Lillian skal gå videre! Og det må den…

Jeg starter nå, faktisk, med en kaffekopp i sola på terrassen og nyter våren! Eller nei, jeg drar den enda lengere – det blir en utepils! Spørs om jeg er så lenge våken da.. Men hva pokker gjør vel det?!

Drit i detaljene, og nyt dagen du og 🙂

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #humør #lei #ansvar #negativ #positiv #innsikt #helse #psyke #tiltak