Hvor henter du din styrke, lille venn?

Min “lille venn” er altså en voksen mann på 23 år. Steffen min sønn! 

Men altså, å få sitt liv så totalt snudd på hodet i en alder av 20 år må være forferdelig vanskelig. Absurd! Man er jo “udødelig” så hva skjer når lynet slår ned? Man skulle tro jeg viste noe av hva som skjer selv, fordi jeg fikk kreft som 26 åring. Men dette er så mye, mye verre og umulig å sette seg inn i. Jeg fikk tross alt gjort alt jeg hadde planlagt, og enn med litt større utfordringer enn jeg tenkte. Og det tok jo noen år før jeg kom dithen at jeg kunne si meg fornøyd med både etablering og utdannelse.

Det å bli alvorlig syk i så ung alder stopper nok flere fremtidsdrømmer enn vi kan ane. En ting er at den utdannelsen han holdt på med gikk i vasken, en annen ting er hvilke tanker gjør seg når det ikke gikk? 

Hva er planen videre? Er det noen videre plan?

Fotballen som var viktigere enn selve livet, hva skjedde her? Dette var nok tungt for han å fordøye, at han aldri ville være istand til å være i nærheten av en ball på samme måte som før! Det var han for såvidt helt klar på. 

Heldigvis, og det takker jeg Gud for, hadde han allerede funnet Katrine før dette skjedde. Jeg er sikker på at hadde det ikke vært for hennes støtte oppi dette så hadde ting vært ganske annerledes. Hun har stått ved hans side i tykt og tynt i all tid. 19 år var hun da han ble syk, hvor vanskelig har ikke dette vært for henne? Og ikke minst han selv? Jeg har den beste svigerdatteren jeg kunne fått! Det er ingen selvfølge at hun skulle stå ved hans side i en så vanskelig tid! Så ung…

Hverdagen ble og er snudd fullstendig på hodet! Den er fylt med lite energi og mye sterke smerter. Plagsomme flashbacks og manglende styrke. Mange ganger lurer jeg på hvordan han klarer det? Hvordan kommer han igjennom dagen, uken, måneden, året – uten at det er noen merkbar bedring? 

Når jeg vet hvor ille jeg selv har det, som fremdeles i utgangspunktet kan gjøre som jeg vil (fysisk), så kan jeg ikke la være å lure på hvordan han har det? Jeg kan ta meg i det at jeg lurer på om det er et mareritt jeg snart våkner opp fra, der hverdagen er normal og alt går som før. Det slår plutselig ned i meg som lyn fra klar himmel, at nei.. Dette er det som er virkeligheten. Gud bedre meg hvor hjelpesløs jeg føler meg! Velkommen O`store deppedag! Hvordan kommer han gjennom dagene? Hvor henter han motivasjonen?

Å finne glede i hverdagens små vidundre, finne nye måter å oppleve livskvalitet, viljen til å gå på og fortsette, takle nederlag i form av en helse som gir deg daglige ballespark, en fremtid som er uviss og ikke minst – stå opp og komme seg ut av sengen hver eneste dag med viten om at dette er en ny dag med kamp!

Jeg har hele tiden sagt at Steffen er det sterkeste mennesket jeg vet om. Det er det ingen tvil om! Likevel er det dager jeg undrer meg over hvor i alle dager henter du styrken som skal til, lille venn?

Så igjen er det viktig å si at dette er mine tanker om hvordan jeg tror Steffen har det ut fra de inntrykk jeg får. Selvsagt snakker vi sammen, men enkelte spørsmål kverner rundt selv om de kanskje er besvart. Og de kommer gjerne når jeg selv mangler mot og styrke til å komme meg igjennom dagene og ikke minst nettene selv!

 

 

Se for et flott par, bildet er tatt kort tid etter hjertetransplantasjonen <3 <3 Foto: Se og hør

Følg gjerne min fb side for oppdateringer på blogg: https://www.facebook.com/lillja.blogg

 

#Organdonasjon #Blogg #Sønn #Mamma #Svigerdatter #Familie #Kjæreste #Vilje #Styrke #Sorg #Livskvalitet #Hverdag #Kamp #Drømmer

 

 

 

Ikke kjenn på det..

Først av alt så vil jeg si at jeg setter pris på alle de fine kommentarene og oppmuntringene jeg har fått i forbinnelse med min sønns sykdom. Og jeg skjønner at alt blir sagt i beste mening!

Når det er sagt så har jeg gjennom de tre årene han har vært syk mange gang blitt møtt med “jamen du må ikke være lei deg”, eller “du må jo fortsette å leve”, “livet går videre”, “han lever tross alt” “det som skjer det skjer”! Kjenner jeg blir litt oppgitt enkelte ganger.

Hvordan skal jeg ikke være lei meg? Hvordan skal jeg leve mitt liv som før, når jeg har fått en bekymring så stor som jeg aldri har hatt? Livet går videre ja, men hva og hvordan skal jeg henge med uten at jeg ikke har min sønn i tankene? Det som skjer det skjer, ja! Men det betyr ikke at jeg bekymrer meg noe mindre av den grunnen! Jeg kan ikke på noen måter glemme han. Kan du glemme ditt syke barn? I såfall undrer jeg meg over hvordan du får det til? Jeg ville sett noen som hadde gått upreget igjennom det å ha et alvorlig sykt barn! Og jeg er utrolig glad for at han lever, men glem ikke at den gutten han en gang var er blitt en helt annen. Fra å være på topp, er det nå store utfordringer og smerter han må tåle for å komme igjennom hver eneste dag. Han kjemper en kamp ingen aner rekkevidden av. Dette sitter jeg som mor og ser på, helt hjelpesløs! Det er ingen god følelse. 

Jeg skriver like godt om mine sorger som mine gleder! Jeg skjønner at det kan være uvant for noen og enhver. Men helt ærlig så tviler jeg på at jeg er å veldig ulik alle andre som er i lignende situasjon. Forskjellen er kanskje at jeg tør å si akkurat hva jeg føler og jeg har ikke noen intensjoner om å late som om at dette ikke går inn på meg, for det gjør det! Naturligvis! Og det er nok her på bloggen jeg er mest ærlig når det gjelder dette. Jeg kan ikke belemre andre mennesker og mine omgivelser med mine sorger, da tror jeg at jeg ville vært en dyster person og det er jeg ikke! Her kan de som ikke vil lese om det gå elegant forbi. Jeg har forståelse for at ikke alle ønsker å vite noe om dette. Så kan de som vil lese det, lese ivei 🙂 Ikke verre enn det.

Men la meg få ha de følelsene jeg måtte ha. I min verden av terapi vil det ikke bare stride mot det jeg tror på men også mitt yrke. Det er ingen tvil i at det å kjenne på hvordan jeg har det letter meg ganske mye når kneiken er over. Dessverre tror jeg ikke på at jeg får det bedre av å tie. Jeg raser, banner, griner og forbanner innimellom. Det er helt naturlig for meg. Jeg er aldri veldig lenge der, men det kommer i tak. Og hvor lenge det varer varierer. Så får jeg stunder der jeg er takknemlig og glad for at han lever. Og da vises det også.

Steffen selv sa det veldig greit når han lå på rikshospitalet, og vi hadde fått beskjed om å ikke opprøre han, så klart hold jeg mitt steinansikt i sjakk når jeg var inne hos han. Men en dag kommer spørsmålet etter at han kviknet litt til, da han var på sitt sykeste. “Mamma, hvorfor griner du ikke, jeg holder jo på å dø”? Kloke gutten!

Så altså, selv om jeg beskriver min dypeste sorg, så lever jeg fremdeles livet mitt, jeg er fremdeles Lillian – på godt og vondt. Men min sorg er kanskje bare litt mer åpenbar enn din som kanskje få vet om?! Hva vet jeg? Men det jeg vet er at jeg ikke kan sette opp en fasade om at alt er bra, når det ikke er det! Det kommer aldri i mitt hode til å bli bra nok, da måtte han blitt 100%som før og det kommer han aldri til å bli. Det må jeg få lov til å sørge over. Han er min sønn <3

Det er ikke bra å holde alle følelsene inni seg, da sprekker du en dag.

Følg gjerne fb siden min for oppdateringer om du ønsker: https://www.facebook.com/lillja.blogg?ref_type=bookmark

#Organdonasjon #Syk #Hjerte #Hjertetransplantasjon #Sorg Blogg #Forståelse #Empati #Sønn #Mamma #Frykt #Redsel #Hjelpesløs

 

Mammahjertet…Brist ikke!

Kjære Steffen!

Tenk om du ennå var et barn. Hvor mye lettere hadde det ikke vært da tro? Selvsagt for min del. Jeg hadde kunnet være sammen med deg hele tiden. Puslet rundt deg og gitt deg alt du ville ha. Akkurat som da du var liten, og syk. Jeg ville hatt full kontroll over hva som skjedde og visst akkurat hva jeg skulle gjøre til hvilken tid, uten å gjøre så mye galt. Jeg ville ikke behøvd å mase på deg fordi jeg lurte på hvordan du hadde det. Jeg kunne bare sett på deg, og forstått. Jeg kunne vært hos deg hele tiden, og var du et barn så ville du nok det. 

Men du er ikke et barn lengre, du er en voksen mann med samboer og det hele. Det betyr at jeg sitter utenfor å prøver å få så mange fliker av deg som mulig. Det betyr at jeg må begrense mine spørsmål, gi deg rom og tid alene – uten mor! Mine spørsmål henger ofte i løse luften fordi jeg er redd, redd for å være påtrengende. Redd for at du ikke vil forstå hva jeg mener! Å “slippe” et barn er tungt nok i seg selv, men å slippe deg, med din bagasje, er tyngre enn alt annet jeg har gjort. Å holde seg på avstand når det eneste jeg vil er å være der er vanskelig, forferdelig vanskelig. Det spiser meg opp, sakte men sikkert. Jeg kommer til kort i min morsrolle. 

Hadde alt bare gått av seg selv, men det gjør ikke det. Så nær, men likevel så fjern! Så lite jeg kan få gjort for deg, om noe i det hele tatt? Tro meg når jeg sier jeg ville flyttet fjell og skapt planeter for deg om jeg bare hadde kunnet det. 

Dette diktet har du fått hos meg mange ganger, og det er sikkert ikke siste gang du får det heller. Men det er av de fineste jeg vet om, og det beskriver virkelig det jeg tenker! 

 

Jeg ville bringe deg solen,
om du ble redd i mørke.
Jeg ville stanset regnet,
om du trengte tørke.
Jeg ville fanget en stjerne,
for å lyse din vei.
Var dette mulig,
ville jeg gjort det for deg!
Jeg ville gitt deg regnbuen,
om dagen var grå.
Jeg ville stoppet tiden,
så du kunne rekke å forstå.
Jeg ville funnet verdens ende,
om det var dit du ville dra.
For alt jeg ønsker,
er at du skal ha det bra <3

 

Mamma

 

Besøk gjerne min fb side og lik den: https://www.facebook.com/lillja.blogg

Må gjerne dele innlegget om du ønsker 🙂

#sønn #mamma #mamilie #blogg #voksen #barn #hjerte #hjertetransplantasjon #organdonasjon #liv #død

Ydmyk i dødens forgård

De tvetydige tankene man har rundt de dilemmaer man møter på kan være enorme, når det ligger en dødlig sykdom bak. På mange måter så blir det en belastning der man ikke helt vet hva eller hvordan man skal tenke, og i allefall ikke handle.

Jeg skal skrive om noe som er forferdelig vanskelig å skrive om. Og det er når et menneske, som står deg nær, er alvorlig syk kontra det å fortsette å være ærlig/tro mot seg selv, selv om det da kan gi nettopp dårlig samvittighet. Det å si ifra om at du gjør noe galt eller at du er uenig er slett ikke lett. En krangel kan nesten bli så ødeleggende og brutal at man velger å tie. 

Er det slik det skal være? Om du er syk så skal det selvsagt ikke være slik at påkjenninger skal legges til den syke. For all del. Men jeg syns det er vanskelig å tenke på hvor grensene skal gå på en måte? Det er vanlig at man i nære relasjoner blir uenig av og til, og det stopper vel ikke opp fordi du har blitt syk nødvendigvis. Man kommer likevel i en slik posisjon til den syke at man gir og gir, men betyr det at man aldri heller skal si ifra, eller våge å være uenig? Nå snakker ikke jeg om en kortvarig sykdom, alvorlig eller ikke, men om en sykdom som du kanskje aldri blir kvitt, der du må og bør taes hensyn til av alle dine.

Bakgrunnen for disse tankene er at jeg så et program på tv i går. Det handlet om ei jente som fortalte eksen sin at hun hadde fått kreft, han som hadde gjort det slutt tok henne øyeblikkelig tilbake. Lot henne flytte inn til seg og gjorde alt for at hun skulle ha det bra. Hun hadde tross alt bare 6 mnd. igjen å leve. Han gikk med en gang inn i den rollen både hun og resten av verden forventet. I mine øyne så blir dette en overilt handling. For om det var slik at han mente at dette var over så er det jo ikke riktig å da la henne komme tilbake fordi hun var blitt syk. Det finnes andre løsninger, men det var dette hun ville! Og hvem stiller seg da opp mot et dødssykt menneske, uten å bli kaldt egoist? Det hele ble feil og de hadde ikke akkurat en behagelig atmosfære seg imellom. 

Nå viste det seg at denne historien var løgn og rein manipulasjon for å få denne gutten tilbake. Men jeg tror nok at flere elementer av denne historien er gjenkjennbar for flere som har vært i lignende situasjoner. Man vil så gjerne gjøre alt riktig, selv om det går på bekostning av deg selv. Redselen for å gjøre feil er så stor, så man tar vel det meste på sin kappe. Og den syke har kanskje ikke overskudd til å hverken tenke eller se hvordan relasjonene rundt er. 

Hvordan skal man forstå dette, og hvordan takle det? Det er så utrolig mange tanker som dukker opp når man plutselig blir stilt ansikt til ansikt med så alvorlige ting. Mange ganger så er tankene i seg selv det som tar deg i det daglige, fordi du ikke vet hvor du skal plassere disse. Og man føler seg ganske aleina fordi dette er noe man ikke snakker om, og det gjør det enda verre fordi man garantert da stiller seg selv spørsmålet igjen og igjen… Hva, hvem og hvordan?

Skyt meg!

#Dilemmaer #Blogg #Sykdom #Ydmyk #Organdonasjon #Frustrerende #Sorg #Redsel

Pårørende til alvorlig syke – ikke viktig

Dette innlegget handler ikke om min sønn men meg selv. I voksen alder der jeg har bearbeidet tanker, har jeg selvsagt måtte kjenne på samme følelser nå, som da jeg selv var syk. Forskjellen er at jeg ser de i et helt annet lys i dag enn jeg gjorde da. Selvsagt, det har jo blitt en erfaring jeg har gjort meg.

Når du blir alvorlig syk så er det klart at du stiller i en helt egen posisjon når det gjelder å ikke tilføre ektra belastning for den syke. Og slik skal det også være! Men dersom denne sykdommen er pågående i årevis, så vil de pårørende komme til et punkt det de er helt nedkjørt og tappet for krefter. De aller nærmeste er de som opplever sorgen og forbannelsen til den syke. Det er vanlig at det ikke er et pent syn. Den syke går rett og lett inn i en tilstand der de selv kan bestemme hva sykdommen har gjort og gjør med pårørende! Det kan faktisk være slik at enkelte gir seg enerett til å føle! Dette har jeg selv følt, sett i mitt yrke, som alvorlig syk og også som pårørende.

Å være pårørende er tappende i seg selv. Man ofrer hva det måtte være, men en dag er det stopp og man har ikke mer å gi der heller. Ingen kan bare gi og gi uten å ha noe som fyller deg opp igjen. Her føler jeg igjen at helsevenet kunne gjort en litt bedre jobb enn de gjør i dag.

En instans skal likevel ha skryt og det er kreftforeningen! Det er et så stort nettverk av frivillige, kurs og rettigheter som stadig kjempes igjennom. Ikke minst har de Montebello der de kjører all slags kurs for å forbedre og tilrettelegge både for pårørende og pasient. http://www.gynkreftforeningen.no/ung-med-gynkreft/ble-syk-av-a-vaere-par%C3%B8rende/

Men, såklart gjelder det krefttilfeller. Min tid som pårørende har jo da vært en hjertesyk far, han døde i en alder av 56. Ei mor om fikk hjerneslag da hun var 41 og nå da min sønn som har hatt en hjertetransplantasjon. I alle disse tilfellene har jeg stått alene fra dag en! Jeg har ikke forventet noe, og har prøvd etter beste evne å “henge” med. Men det er en situasjon der profesjonell hjelp øyeblikkelig burde blitt satt inn. Det er ikke en selvfølge at man gjør alt riktig. Og i en slik prosess, der de kjæreste er alvorlig syk så blir det gjerne til at man gir uten å få noe igjen. Dessverre så er det ikke alt som går automatisk og av den grunnen mener jeg at en form for støtte burde dukke opp på banen snarest mulig etter at sykdom har intruffet. 

Jeg vet selv at min oppførsel endret seg da jeg ble syk. En ny verden åpnet seg der jeg var verdens midtpunkt. Kanskje får man for første gang i sitt liv en oppmersomhet som overgår alt du før har vært borti. Dette gjør at du blir veldig klar over det, og du gjør på en måte alt for å holde fast i det. Du mister evnen til å se dine pårørende og de forhold de lever under, og du tror du er alene i verden om å ha det ille. Men, slik er det ikke. Å være pårørende i en sånn situasjon er så krevende at det bare holder en liten stund etter at grensene er nådd. Jeg vet om mennesker som har havnet i krangler med familiemedlemmer som har vært dødssyk. Det har endt med en splittelse og den syke har avgått med døden aleine. Den pårørende sitter igjen etter dødfallet og blir pykisk syk grunnet dette. Noen blir t.o.m uføretrygdet og kommer aldri ut i jobb igjen. Utbrent.

Man snakker om pårørende som en ressurs, og det er en kjent sak at det er ekstremt vanskelig å være der uten at det oppstår gnissninger. Når man vet dette, og er så opptatt av denne ressursen så kan jeg ikke forstå at det ikke forebygges i det hele tatt. Ingen av de tilfellen av alvorlig sykdom i min familie har hatt noen støtte, bortsett fra kreftforeningen. 

Det er en ting at den syke kan bli et troll, men det kan også den pårørende. Saken er uansett at dette burde være på dagsordnen slik at man unngår så mange tilleggsbelastninger! Og det er en belastning som gjerne ikke nevnes, den er litt tabubelagt. Man skal tåle og takle alt! Det er ikke det at jeg forventer en jubel fra noen steder! Men en forståelse for hva jeg også går igjennom ville vært flott. Det ville også ha vært hensiktsmessig og viktig å prøve å bevare den energien det å være pårørende krever. Enhver liten krise i en slik situasjon blir til store uverkommeligheter og det bare baller på eg etterhvert om man tappes. 

Jeg vil gå så langt som å si at dette påvirker samfunnet mye mere enn man liker å tenke. Både økonomisk og ressursmessig sett. Når man vet hvor opptatt man er av å spare så er forebygging en sjeldehet. Det er lettere å reparerer en skade som er der, enn å sørge for at den ikke kommer. Dette koster mye mer enn det hadde behøvd! Men det er vel en gambling på at dette går bra. I noen tifeller, eller ganske mange gjør det faktisk ikke det.

#Pårørende #Sykdom #Alvorlig #Utbrent #Hjelp #Terapi #Forebygging

Hvorfor? Når en ikke får betalt for det….

Helsevesnet i Norge gjør stort sett en bra jobb. Men det finnes noen viktige huller der man burde gjøre noe for å forsøke å få de tettet! Og det er hvordan man møter mennesker i krise! Her har noen hoppet over skoletimen om  hvor viktig det er å forebygge psyken i forkant istedenfor i etterkant når skaden allerede har skjedd.

Ved to anledninger i livet, der jeg absolutt kan si at jeg har følt en personlig krise på kroppen, har jeg i ettertid lurt på hvorfor ingen så ut til å forstå det eller ta noen større notis av meg som et menneske i en krisesituasjon? Fordi det var akkurat slik jeg følte det, min verden rasa sammen!

1. Min sønn går fra å ha vært en trent, frisk gutt til å bli en dødstruet, alvorlig syk hjertepasient.

2. Som 26 åring fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått brystkreft av hissigste sort.

Ingen av de episodene gav noen forvarsel på at en slik alvorlig diagnose var i vente. Så, det kom som et stort sjokk på meg begge gangene. Det er over 15 år mellom de episodene, og jeg kan konkludere med at ingenting har blitt noe bedre på det ormådet. Jeg vet jeg ikke er aleine om en slik opplevelse.

Når det skjer en hendelse som rammer en gruppe mennesker samtidig, så får de tilbud om krisehjelp i form av samtaler med prester, leger og psykolog. De får et sted der de kan være sammen i sorg, for å gi støtte til hverandre. Det tilrettelegges på alle bauger og kanter. Veldig fint, og det er jeg oppriktig glad for. Men hva skjer med det ene mennesket eller familien når en personlig hendelse av typen krise rammer?

Svaret er enkelt: INGENTING

Det er faktisk det som er sannheten og jeg føler med alle som opplever en personlig krise, uten at noen i helsevesnet, bryr seg. Er det virkelig slik det skal være? Hva skjer med alle de som ikke har noen familie eller venner og støtte seg til? Det kan man bare tenke seg. Det at det finnes et kriseteam, gjør at enkeltpersoner føler seg enda mindre ivaretatt. Er min krise mindre enn din? Betyr jeg mindre?

Jeg mener det er vannvittig at det skal være slik. Ikke alle er like ressurssterke og mange lider i stillhet! Har vi ikke tid til å bry oss eller? 

Jeg har, for all del, møtt sympatiske mennesker som ikke har vist hva godt de skulle kunne gjøre for meg. I helsevesnet! Og man må forstå at om de som jobber på “gulvet”, aldri så mye ønsker å være der for deg, så er det ikke de som legger føringene for hva de skal bry seg om. Det er de som sitter på en stadig lettere pengesekk, der nedskjæringer blir belønnet med gode ord og stemplet faglig god! Og på toppen har vi våre kjære politikere, som igjen må sies å sitte med det fulle ansvar! Men der, som i alle institusjoner som har mange kokker kan man legge skylda på mor til bror til måsen og slippe unna med det!

Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre med dette, jeg vet ikke! Men jeg syns det er grusomt og skammelig at det er slik det er nå. Ikke minst så kan jeg ikke forstå at forebygging ikke blir prioritert i større grad. Tenk på hva det kunne spart både statens pengesekk og samfunnet for!

#Politikk #Helse #Psykiskhelse #Krisehjelp #Mennesker #Blogg #Medmennesker #Sorg #Kriser

Sukk mitt hjerte, men brist ikke!

Av og til forsvinner kraften. Tilbake sitter jeg som en ballong som lufta har gått ut av! Alt jeg har jobbet med, når det gjelder meg selv, kommer tilbake og river meg ned! Jeg faller, igjen! Ny frykt, ny frustrasjon, ny redsel, ny angst, ny bekymring, ny krise, ny oppgitthet, ny pessimisme… Eller sagt med få ord – et nytt slag i trynet!

Jeg går inn til den Lillian som er borte fra denne verden, ingen kjenner henne og ingen kan gå dit hvor hun er! Jeg leiter, søker og kaver for å finne noe å holde fast i! Men neida, jeg henger i lause lufta! Fallet kommer, og det er om å gjøre å lande på begge beina denne gangen også.  Klarer jeg det tro? Orker jeg? Hvor finner jeg styrken?

Jeg er overveldet av egne tanker og ensomheten river meg i fillebiter. Sint, irritert og lei… Igjen! Jeg får ikke sove, finner ikke ro og jeg er omsluttet av… Tomhet! Trekker meg unna alt og vil ikke forholde meg til noe eller noen. Sutrer over livet og syns synd i meg selv! Helvettes opplegg, dette jævla livet!

Da har vi gått fra himmel til helvette igjen. Jeg kjenner på hele meg når gutten min sliter, det er helt forferdelig. Jeg har ingenting igjen av meg, alt er borte! Og livet fortsetter utenfor, med sine sedvanlige opp- og nedturer. Kunne jeg bare vært der, men nei. Kunne alt annet vært greit i det minste? 

Han har vært her ei lita uke. Sliten med smerter. Men likevel så har vi kosa oss. Masse, og jeg er takknemlig for det. I dag dro de nordover igjen og det ble så tomt her. Det er ikke så lenge før vi sees igjen, blir til høsten! Jeg er glad for at han og Katrine har møtt noen av mine venninner, fordi at dem nu har et et bilde av Steffen og hva han sliter med! Ikke minst så er det lettere å se hvorfor dette går sånn inn på meg. Ikke at de ikke gjorde det fra før men det er lettere når de har en person å relatere det til. Ikke bare et navn! 

Neh, det er vel bare å ta seg sammen, tørke tårene og komme seg videre! Ut i ringen for et par ekstra runder, knock out sa du? Fuck you, for det skjer ikke!

Ut å plukke blomster!

#Sorg #Mamma #Overveldende