Outfit – av den mer eksklusive sorten! (Bilder)

 

Jeg snakker ikke her om billige forhandlere med masseproduksjoner av tøy som ikke har noen kvalitet som er verdt å nevne. Kolleksjoner som er etterlikninger, og som like godt kunne vært anmeldt for plagiat. Farger som falmer, eller i verste fall ikke tåler vann eller rens. Tøy du ikke kan ha på om du skal sitte ned! Jeg snakker heller ikke om de anerkjente merkevareprodusentene, som selger sitt tøy overpriset fordi det går endel dumskaller rundt her i verden som tror de må ha deres navn for å uttrykke sin suksess, personlighet og velbehag! Nei, dette er det som har blitt mer vanlig enn uvanlig.

Så her ser vi jo bilder av noe som virkelig er unikt, av høy kvalitet på både farver og utforming og ikke minst så tåler det bruk og hygienehold. Riktignok anbefales et spesialprogram på vaskemaskinen, samt vaskemidler for bruk på ull! Godt gammeldags håndtverk finner du her!

Men altså, disse bildene er tatt nå sist påske. Det ene av min mor, som er hjernen bak kolleksjonen, det andre av min lille søte – med samme outfit. Jeg selv har også vært så heldig at jeg har fått en slik bukse 🙂

Dette er min påskeoutfit, og har vært det i mange år nå. Jeg bærer den stolt og går gjerne på butikken med den! Jeg skal likevel innrømme at jeg også liker annet tøy, ja selv dyre merkeklær men alt til sin tid, og på hytta er dette antrekket for meg riktig tid!

Disse luene som min søster står som hjernen bak, er også en unik kreasjon av hjemmelaget. Er de ikke fine?

På et vis så har god gammeldags håndarbeid forsvunnet litt i jungelen av de tilbud som passer høyfjellet til, med sine løyper, restauranter og barer. Det er sikkert fint for noen, men for meg så er det dette som gjelder i høyfjellet mitt – som ikke har disse fasilitetene. 

Glade farver, glade mennesker og fantastisk håndtverk! Eller hva? 😀

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #håndarbeid #merkeklær #designere #design #restegarn #strikking #kreasjoner #høyfjellet #påsken #verdier #outfit

 

Skal staten kunne ta over MINE barn? MINE sønner….

Tenk på dine barn, som du kanskje har gått svanger med i 9 mnd. født og oppdratt. Gjennom sorger og gleder har du tilrettelagt og oppmuntret, vært der for dem – på alle mulige måter. De har vært der for deg! Selv om vi snakker om adopsjon eller andre måter å få barn på, så er et bånd mellom foreldre og barn like sterkt, i de tilfeller det er snakk om det. Mange vil nok si at de lever og ånder for sine barn, gjør alt for dem.

Det er MITT barn, MIN sønn, MIN datter… Vi er stolte av våre barn, og jeg vil tro at vi kjenner en viss eiertrang til de. Selv om vi ofte sier at de bare er til låns, så tenker vi likevel på de som våre barn. Og de er det!

Men la oss si at ditt barn dør, og i det øyeblikket det skjer så overtar staten kroppen deres. Den skal nemlig brukes, om mulig, til å redde andre mennesker, ved at organene taes ut og transplanteres til noen som trenger det for å kunne leve videre. 

Det finnes land som gjør nettopp det, og de nordiske landene ønsker dette opp til debatt på sin agenda. Hva tenker du om det? Din datter dør, og hun vil få fjernet sine organer før hun begraves. Det høres kanskje brutalt ut, men er det brutalt?

Jeg vet ikke helt? Dersom dette var tilfellet så ville nok flere med organsvikt kunne leve et langt liv takket være tilgangen på de rette organer. Pårørende ville sluppet å tenke over at de må “gi” bort sitt barns, eller en kjær persons organer. Samtidig så må jeg si at jeg hadde følelsen av “tap” når min sønns hjerte ble tatt ut av hans kropp. Selve symbolet for liv, det hjertet han var født med, hvor ble det av? Jeg vet at det hjertet ikke var forenlig med det å leve videre. Han måtte ha nytt, og han fikk det. Men likevel gjorde tanken meg trist.

Det er vanskelig å rekruttere donorer, og de blir færre og færre. Mennesker dør i kø i påvente av et organ. Barn, unge som eldre. De skal kanskje pines i årevis før kroppen takker for seg og sykdommen vinner. Tilbake sitter pårørende som skulle gitt nesten hva som helst for å få hatt den døde i livet. Dette “hva som helst” kunne like godt vært det at staten tok eierskap over et dødt legeme, og tok de organene som kunne brukes til livreddende behandling. De fleste i kø, og deres pårørende ville syntes dette var en god løsning. Det ville hvem som helst vært enig i, om de sto på en donor liste. Og hvem som en gang skulle komme til å havne der er ikke sagt, og må sies å være tilfeldig.

Jeg er selvsagt for at staten skal eie legemet etter død, både mine barns og andre som står meg nær. Om det var slik så tror jeg at vi lettere hadde akseptert transplantasjoner og bruk av organer – enn om vi måtte, som i dag, tenke over hva avdøde ville gjort eller ikke. 

Vi legger våre døde i jorden for forråtnelse, med organer som kunne reddet liv. Er virkelig tanken på det bedre enn tanken på at mennesket ikke døde for gjeves og reddet opp til 7 liv?

Ta stilling til spørsmålet om å bli donor, dessverre er det enda slik at pårørende må gi sin tillatelse, om den avdøde selv ikke har avgjort dette spørsmålet på forhånd!

Del videre og oppfordre mennesker til å ta stilling til dette spørsmålet, uavhengig om svaret blir ja eller nei! 

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #organer #organdonor #donor #organdonasjon #livet #døden #hjertetransplantasjon #transplantasjon #avdød #pårørende #avgjørelser #staten #sykehus #helsepersonell #leger #oppfordring 

Stikk innom :)

I dag jeg har sovet lenge til meg å være! Føler meg uthvilt og klar til å ta fatt på noe jeg har gledet meg til å gjøre – vaske, pusse, male og pynte litt opp på terrassen min. Greit å ha noe å pusle med som gir resultater iform av glede. 

Jeg koser meg på terrassen, derfor er det viktig at det er i orden rundt meg. Som du ser på bildet så er vedlikehold nødvendig her. Skal ta litt flere før/etter bilder, da vises det bedre hva endringene/forbedringen besto i. 

Først ut er stålbørste og sopp/algedreper som skal ned i terrassebordene å gjøre grunnlaget for neste skritt helt klar! Om ikke lenge er den klar for hyggelige besøk av de som stikker innom meg 🙂

Nydelig vær, gir energi!  

#blogg #terrasse #kos #vedlikehold #positivitet #vår #sommer #energi

 

Nå snakker vi…

Jeg er vel ikke den som er mest romantisk her i verden, og med det forventer jeg heller ikke en slik oppmerksomhet, som en bukett med røde roser er! Men du verden hvor gøy det egentlig er å få en slik uventet gave! Roser til MEG? Ja, fordi du er så fin! Ja, det er en mann vi snakker om her, og ikke en venninne. Så var det presisert 🙂

Det var ikke i dag jeg fikk de, men de står enda!

Røde roser, eller roser uansett farge, elsker jeg. Og liljer da, de er også nydelige! Det er få ting som pynter mer enn friske snittblomster, synes jeg.  Jeg har ingen ekte planter/blomster inne hos meg fordi jeg reiser endel. Av den grunnen kjøper jeg gjerne blomster til meg selv. 

Små hverdags gleder 🙂

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #hverdagsgleder #roser #blomster #oppmerksomhet #mann #flørt #romanse

Å bli mistenkt/beskyldt for å gjøre noe du ikke har gjort.. DEN følelsen!

I løpet av livet vil du møte på situasjoner der din moral, dine holdninger og verdier vil stilles spørsmålstegn ved og du må kanskje forklare deg. Som regel er det greit. har du rent mel i posen så har du intet å frykte.

Det finnes mennesker der ute, som uten å kny, ville utnyttet både andre mennesker og systemer til sin egen fordel. Uten skrupler stjeler de, lyver, lurer unna og selger selv sin egen mor for noen lusne fordeler som egentlig ikke betyr en dritt. Deres verdier måles ikke ut fra moral og etikk men fra egen vinning! Å komme over slike mennesker, og se de i aksjon eller kjenne konsekvensene av deres handlinger på seg selv, er grusomt. Spesielt når du selv ikke på noen måter kunne utført enkelte handlinger

Det er ødeleggende og det skaper en holdning blant de som aldri ville opptre på en slik måte at, når de oppdager noe som potensielt kan være en handling som bevisst utføres for å karre til seg fordeler,  går de rett i strupen på den mistenkte. Verden er full av banditter.

I alle situasjoner som denne, vil det skapes negative følelser. I f.eks, arbeidslivet, der man er betrodd penger som kanskje forsvinner. Det kan være indisier på at det er rimelig å mistenke den betrodde. Hva skjer når den betrodde, som vet at han er uskyldig, kjenner/opplever å bli beskyldt for noe han ikke har gjort? Eller at noe forsvinner fra et sted, der det kun er EN person som “har kunnet” flytte på det, blir uriktig tatt for å være synderen? En sannhet blir tatt for å være løgn, og ingen forklaringer hjelper!

Er du uskyldig så er dette en ærekrenkelse! Dine verdier latterliggjøres. Du blir sett på som en kjeltring og dømt for noe du ikke kan tilbakebevise. Selvtilliten stuper. Du mister tillit i dine omgivelser. Og dette trykker deg langt ned, og dersom sannheten aldri kommer frem vil du plages av dette i uendelig lang tid.  En tid du skal bruke all din kraft på å bevise din uskyld, for noen som aldri vil tro deg likevel – tvilen vil være der! 

Alle mennesker har eller vil komme i en slik situasjon før eller seinere. Enten som uskyldig dømt, eller som en dommer uten de riktige papirene! Å bli mistenkt for noe du har gjort eller ikke gjort, stempler deg. Og jeg vil tro at de fleste, som vet med seg selv at de aldri ville gjort noe slikt de blir mistenkt for, virkelig lider under dette. Muligheten for å bli trodd på det du sier forsvant med din verdigheten da du ble konfrontert med hva andre trodde du var istand til å gjøre!

Så, det er store konsekvenser man bør tenke igjennom før man beskylder noen for å ha gjort noe de ikke har. Ofte så drar man andre med seg i den mistanken, der de brukes som et tegn på sannhet. Andre føler, mener, tenker og tror det samme! Noen har sagt? Da har du ikke bare opptrått ukorrekt, men du har skapt en uvisshet og angst for den mistenkte. Hvem kan jeg stole på? Hvem går bak ryggen min? Alle misliker meg? Jeg er ikke verdt en dritt……… Alle disse spørsmålene og tankene burde en tenke på før man slenger ut en beskyldning som ikke medfører riktighet! Alle er uskyldig til det motsatte er bevisst, også utenfor rettssalen! 

DEN følelsen!

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #ære #ærekrenkelse #dommer #løgn #forhåndsdømt #injurierende #respektløst #sannhet #hensyn #følelser #medmenneskelighet #empati #unnskyldning

 

Hvordan kunne de? Jeg forstår det ikke………….

Dersom det hadde vært en forklaring som hadde gitt en mening, ville alt vært bedre da?

Jeg har lest igjennom de innleggene jeg har skrevet om mine tanker, følelser og opplevelser som jeg har hatt ifht. det tragiske som skjedde med min sønn. Jeg gikk rett i kjelleren, og tror nesten ikke det jeg leser! Bare så det er sagt, så tror jeg på at det hjelper å ta en tur i kjelleren, slik at man kan bearbeide alt som har skjedd/skjer! Og nå må jeg faktisk bare ut med kloakken! Å holde det inne og tie om det vil gjøre at jeg kanskje en dag bare eksploderer, eller tipper over! Det ønsker jeg ikke!

Dette er begynnelsen på saken: http://lillja.blogg.no/1404257635_du_er_ikke_syk_nok_sa.html

Livet mitt på altfor mange områder er vraket, takket være dette! Velkommen inn i en verden av sorg, frustrasjoner, forbannelse, fortvilelse, usikkerhet, tap, depresjoner, uro, dårlig samvittighet, bitterhet, maktesløshet, redsel, frykt, ensomhet, hat, gråt, sinne, aggresjon, fraværende styrke og manglende energi! Lilljas eget helvette!

Det er så mye jeg ikke forstår at kan være mulig? Mine følelser og tanker er så motstridende! Og jeg er redd og fortvilet over hele situasjonen. Vet snart ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal komme igjennom akkurat dette. Hva ligger foran meg? Vil jeg kunne fungere i arbeidslivet igjen? Eller er en lang utdannelse, som virkelig har kostet blod og tårer noe jeg må se langt etter? Er jeg ikke helt knekt nå, takler jeg mer? Får jeg noen ganger livet mitt, slik det var, tilbake? Eller det skjønner jeg at jeg ikke gjør! Men hvordan skal jeg kunne gå videre når alt står på stedet hvil, eller bare går tilbake – som i feil retning? Jeg prøver så godt jeg kan, men av og til er det umulig å gå gjennom veggen som skiller håpet fra fortvilelsen. Og det skjer med et knips! Det er ikke noen spesiell utløsende faktor, det er bare noe som slår ned som lyn fra klar himmel. Akkurat som om jeg våkner og har hatt mareritt, bortsett fra at jeg er våken og alt er reelt! Det skjer heldigvis kun når jeg er aleine.

Jeg tenker på de legene som var involvert, de er mennesker de også. De er noens sønner og døtre, virkelige mennesker og ikke bare noen navn. Tenker de noen ganger på denne saken? Tenker de på at mitt liv er som det er, og at de er endel av årsaken til det? Kan jeg si det slik? Jeg burde vel hate de, men jeg gjør ikke det. Jeg er bare fortvilet, forbannet og lei meg. Hvordan kunne de overse noe så åpenbart? Hvordan kunne de sende røntgenbilder i posten uten å gi en muntlig beskjed om en langtkommet hjertesvikt? På en 20 år gammel gutt! Hvem gjorde det, og mente at dette var holdbart og en god faglig vurdering? Jeg forstår det ikke! Var han ikke viktig nok, var ikke jeg viktig nok, var ikke min familie viktig nok? For jeg vet at hadde dette vært viktig nok så hadde saken vært en helt annen enn det den er!

Det ikke så sikkert jeg ville stått ansikt til ansikt med noen av disse legene. Det skal jeg ærlig innrømme! Men jeg syns at det er rart jeg ikke har hørt en bokstav fra noen av dem. Taushetsplikt, ja det kan du skylde på om du vil. Å være et medmenneske som har såpass empati ifht til en situasjon de har vært delaktig i å skape, går ikke utover en taushetsplikt. Dessuten var taushetsplikten opphevet i faren og mitt sitt tilfelle, og er det kanskje enda?!

Nå var jo gutten min voksen, hele 20 år! Såklart kuttes de moderlige båndene da, og mor er ikke en del av sitt barn. Og sykdoms historier som dette er vel heller ikke forventet å ha noen ringvirkninger av betydning! Så nei, jeg forventet ingenting men det slo meg at når det var så forferdelig galt fatt, burde ikke noen i hele systemet tatt seg tid til å beklage eller bare gi et tegn på at man forstår? Etter tre år så er det en urealistisk tanke, forstår jeg! Og nå kan det være det samme! Skaden er skjedd!

Mye kunne vært forebygget, slik at ting hadde vært litt lettere i dag enn det de er. Kanskje ville jeg vært spart for unødvendige tanker og frustrasjoner?! Jo jeg tror det! 

Trøtt, sliten, lei og søvnløs men jeg begynner å bli god på det etter over 4 års trening!

Dette innlegget handler om meg som mor og slik jeg opplever min situasjon, og ikke om Steffen! Derfor er han ikke nevnt mer enn strengt tatt nødvendig.

De legene jeg skriver om hører til i nord, og var inne i bildet før transplantasjonen! Legene på Rikshospitalet har gjort alt de kan for Steffen, og er fantastiske mennesker. Empatisk og forståelsesfull. Jeg har ingenting og klage på når det gjelder disse, tvert imot! 

Høres jeg sytete og bitter ut? Ja, jeg er vel kanskje det! Men jeg jobber med saken og prøver alt jeg kan med det lille jeg har for å akseptere dette. Men det er ikke lett, og jeg aner ikke om jeg kommer i mål heller! En dag av gangen, og denne dagen/natten hører nok hjemme blant de harde og tøffe. Men det ordner seg etterhvert 🙂 Jeg er ikke ute etter medlidenhet, så var det sagt! Må bare blåse ut av og til. Det hjelper lite å gjøre det med kun meg som lytter, det kan man fort bli rar av 🙂

Ønsker du å holdes oppdatert, da kan du like denne siden for å få varsel når jeg legger noe ut? : https://www.facebook.com/lillja.blogg

Del gjerne innleggene, sammen med en oppfordring om å ta stilling til organdonasjon. Hadde det ikke vært for det, ville ikke min sønn vært i livet i dag.

#blogg #organdonasjon #tragedier #terapi #arroganse #leger #helsenorge #helsepersonell #uforståelig #oppgitt #blogg #mamma #sønn #sorg 

 

 

 

 

Hvem spruta vindusvisker på meg? Kan du melde deg til politiet!

Hvem sprøyta vindusvisker på meg? Kan du melde deg til politiet?

Du verden, av og til kommer man over slike snutter på youtube som er hysterisk morsomme. Vet ikke om den er “virkelig” eller figurert, men morsom er den likevel. Lo godt av den 😀

En god latter forlenger livet, har jeg hørt!

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #humor #youtube #filmsnutt #film #video #latter

Ikke lett å finne ut av denne “giftjungelen”! Visste du om disse produktene?

Det er mange saker og ting jeg opplever i min hverdag som gjør den mer komplisert enn det den burde være. Mange ganger er det uforståelig at ikke noen tiltak kan settes igang for å gjøre ting enklere. For eksempel sukkeret som jeg, og mange andre, er helt avhengige å vite noe om ifht mengder og hvilke varer det er i. Jeg er diabetiker, og altfor ofte kaver jeg for å finne ut hva jeg spiser/drikker som gjør at blodsukkeret mitt ikke er på ønsket nivå, eller er stabilt.

For en stund siden fant jeg ut at jeg skulle kutte ut/ned på Pepsi Max. Jeg var vel litt lei, i tillegg er det egentlig er unødvendig å tylle inn på med brus – du blir bare mer tørst. Jeg er alltid tørst og må ha noe for hånden når det har gått en tid uten drikke. Jeg er glad i vann, men her i Kristiansand er vannet i byen grusomt, så jeg kjøper som regel det jeg drikker. 

Denne gangen her hvor jeg skulle bytte ut brusen valgte jeg naturlig mineralvann med aroma og kullsyre. 0 kalorier stod det, det var det og ingen annen informasjon. Når bls stiger blir jeg veldig tørst, og kan drikke 2-3 liter på “no time”!

Mine bls. verdier har den den siste uken vært mellom 20 – 30, noe som er altfor høyt. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få det ned, uten hell. Kuttet ut det meste jeg vet ikke er bra og spiste små porsjoner. Likevel er det ikke til å rikke. Det er veldig frustrerende å ikke klare å regulere det når du tror du har gjort alt! Alt handler om sukkeret du skal unngå…

Så en dag kom jeg over en artikkel om naturlig mineralvann! Naturlig mineralvann finnes ikke. Det er vann tilsatt aroma, og er med det ikke naturlig. 0 kalorier, men likevel tilsatt sukker! Jeg googlet den sorten jeg hadde drukket og ble ikke klokere av den informasjonen. Men i en gruppe på fb for diabetikere spurte jeg om dette, der kom det frem at dette “sunne vannet” inneholder masse sukker!

Det er ikke første gangen jeg blir lang i maska over innholdsfortegnelser som ikke holder mål, og som rett og slett lurer sine produkter med sukker, på mennesker som ikke tåler det. Jeg blir forbannet, for det å holde seg unna sukker er vanskelig og enda verre når produsentene får lov til å holde på slik de gjør. Det er faktisk min helse de driter i, diabetes er en skummel sykdom alle har hørt om, men de færreste vet vel ikke hvor farlig den egentlig er.

Man skulle boikottet disse “lureprodusentene” men de florerer. Det eneste man kan gjøre er vel å informere hverandre om hvilke produkter som har en innholdsfortegnelse som lyver. Her er noen som er sikker i allefall!

http://www.tv2.no/a/6808424

#blogg #produsenter #mineralvann #blodsukker #diabetes #sykdom #gift #informasjon #innholdsfortegnelse #løgn #kapitalister #kynisme

For det offentlige var han bare et dødt legeme, men for meg var han min elskede far!

Når et menneske dør, så er det en tragedie for de som er rundt dem! Alder spiller ingen rolle når det gjelder sorg. Døden kan være forståelig, forventet og vel unt men aldri sorgløs. Pårørende er ofte knust, sorgen er personlig, og de lider under et tap som er forsket frem til å være et av de største stressfaktorene i et menneskets liv – uavhengig av årsak til død. 

Hvem som sørger ved et dødsfall kan være den du minst tror. Relasjonene kan ha vært perifer og flyktig men likevel verdifull og med det i bakhodet burde det ringe noen bjeller i det fjerne, som vekker det som kalles for empati og varsomhet, spesielt blant de som møter en kjent pårørende/etterlatt i slike sammenhenger!

Det offentlige jeg her refererer til er helsepersonell, brannvesen, politi, begravelsesbyråer, blomsterbutikker, lensmann, prest og alle andre som i offentlig tjeneste vil møte pårørende, etter et menneske har gått bort!

Jeg kunne skrevet når barn og unge dør, ved selvmord, drap og ulykker men det spiller ingen rolle. Man trenger ikke å dramatisere et dødsfall på noen måter, jeg forventer at ALLE, som er i offentlig tjeneste skjønner alvoret og krisen som gjerne følger med døden. Dog, hadde ikke dette innlegget blitt skrevet om så alltid var tilfelle!

Når et menneske som står deg nær dør, er du sårbar og vàr for hvordan andre mennesker ter seg i møte med din sorg. Du har alle følere ute, og fager opp de minste signal – som du ofte tolker riktig, om enn forsterket. Grunnfølelsen er som regel riktig, noe INGEN ville stått ved om de hadde blitt spurt om var tilfelle. Hvorfor? Fordi vi vet bedre, vi forstår faktisk hvordan dette MÅ kjennes ut. Av den grunn bør man legge seg på et nivå der pårørende slipper å oppleve andres behov for å “bruse med fjærene” i en sådan stund! Det er nettopp slikt det oppleves, og det legger en byrde et menneske i sorg burde vært spart for!

Det finnes lover og regler for hvordan et legeme skal behandles etter døden. Men det burde da være unødvendig å glemme at dette legemet er noens elskede, kjære mor, far, datter, sønn osv. Noen ganger skal det etterforskes, obduseres, det er greit og reglene skal selvsagt følges. I disse reglene så finnes det unntak, unntak som gir rom for bruk av skjønn og god gammeldags bondevett. Jeg har meget blandede erfaringer når det gjelder det, både egne og andres – og jeg syns det er helt forferdelig at det skal være så vanskelig å være et medmenneske samtidig som det profesjonelle ivaretas. Om en offentlig person ikke vet hvordan man møter mennesker i sorg og kriser, så burde de ærlig talt vurdere å jobbe med pappesker istedenfor mennesker!

Jeg tenkt litt på hvilke historier/fortellinger som har gjort et negativt inntrykk på meg, opp gjennom årene. Jeg har ingen ønsker om å “ta” noen, men kanskje kan mennesker, i offentlig tjeneste, tenke seg litt bedre om før de “slår noen som allerede er halvt ihjelslått”, av sorg!

Selv husker jeg ennå den politibetjenten som tildels leende sa at de ikke visste at min far hadde en datter, altså meg. Det var grunnen til at jeg, oppført som nærmeste pårørende i hans journal, ikke fikk melding om hans død før dagen etter at det hadde skjedd! Følelsen det ga meg sitter godt den dag i dag, og min far døde i 1997. Det var uverdig, og min fars død virket veldig uviktig. Noe det selvsagt også var for betjenten. Men for meg var han min høyt elskede pappa, som jeg aldri skulle få se i livet igjen. Er det umulig å forstå eller sette seg inn i? Uansett så burde dette være utgangspunktet og vurderingsgrunnlag for alt som skulle sies til meg i den sorgen/krisen jeg da gjennomgikk. Dette er bare en liten bagatell for jeg har hørt historier som er ikke bare skammelig og uverdig men også uforståelig og kynisk.

Under ulykker med dødelig utgang, er den døde i arrest – faktisk. Pårørende får ikke se de før de er obdusert. De kan være uten synlige skader før obduksjon, men slett ikke etter. Med en representant fra det offentlige så burde en syning være mulig vel? Hva kunne vel en sørgende pårørende ødelagt ved å få sett personen før obduksjon? Jeg ser den byrden som legges til pårørende, som kanskje i verste fall må vente så lenge med å ta farvel med sin kjære, at avdøde har synlige tegn på at de er døde og nedbrytningen er godt igang. Det verste med denne historien var måten pårørende ble avvist på, med bryskhet og muligens et hint av behovet for å vise makt?! Kanskje med en litt mer human forklaring enn at legemet var i arrest ville gjort en stor forskjell? Jeg tror det!

Påkledning og plassering av avdøde i kisten er også viktig for mange. Det er ikke gøy å se sin mor med en gapende munn full av papir. Eller sin store far med en skjorte som åpenbart er mange nr for liten. En tante som har blitt ugjenkjennelig fordi gebisset er fjernet, og ansiktet har falt helt sammen.

Det er også mange som kan fortelle om at de har blitt tatt inn til avhør, med det samme de har fått beskjed om en kjær sin plutselige død. Barn, unge, voksne, eldre… Pårørende forteller om at de i sjokk ikke vet hverken hva de har blitt spurt om eller hva de har svart. Kan dette alltid være nødvendig, og har det noen særlig verdi?

Jeg vet ikke bakgrunnen for de praktiske avgjørelsene som blir tatt ihht. lover og regler, men jeg vet hvordan sorg oppleves, og jeg vet hvor sår man er. Jeg vet også at å møte en pårørende som har mistet en av sine kjære burde bli gjort på en slik måte at verdigheten ivaretas for alle involverte. Legg ikke ekstra byrder i stunder som kanskje er av de vanskeligste og verste man kan oppleve. Lag ikke minner som aldri forsvinner, og som blir stående som det aller siste av et tungt farvel! 

Det er mange flinke offentlige tjenestemenn/kvinner, heldigvis. Men en tjenestemann/kvinne uten evne til å vise empati er like verdiløs som de pårørende føler seg i møte dem! Dette er noe man kan og bør bli bedre på…. En viktig oppgave som kan forebygge byrder som kan koste samfunnet mer enn bare tid og penger! 

Har du noen lignende historier der tiden etter et dødsfall, huskes som uverdig? Legg gjerne igjen en kommentar om det! Jeg forstår ikke hvorfor enkelte må opptre så kynisk, og det bør komme på dagsordenen. Del gjerne innlegget videre, kanskje når det noen som ser verdien i disse ordene? Kanskje kan noen ta et hint eller to for dette er virkelig en stor og unødvendig byrde for de som sitter igjen med slike og lignende opplevelser!

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#blogg #livet #døden #verdig #verdighet #menneske #kropp #sjel #legemet #familie #pårørende #tap #dødsfall #sorg #kriser #medmenneske #sympati #empati #kynisk #kynisme #forståelse #offentlig #tjenestemenn #tjenestekvinner #politi #prest #begravelse #begravelser #begravelsesbyråer #helsepersonell #leger #sykehus 

 

Brennhete betroelser…

Ja, det var den gangen det!  De siste ekemplarene av brennhete kjærlighetsbrev ramlet vel ned i poskassen, til flere av de lesere som var i passende alder for slikt!

Da jeg var fra 15 års alderen og opp, så fikk jeg faktisk endel kjærlighetsbrev. Heldige meg! Jeg har tatt vare på flere av de og det er direkte morsomt å lese brennhete betroelser fra en tid som er forbi på mer enn en måte! Fra gutter på samme alder, som erklærte sin udødelige kjærlighet til meg! Hehe, hva skjedde? Hvor ble dere av, dere som ikke kunne leve uten meg?

Det er ganske morsomt å se disse igjen i dag. Hvordan de har forandret seg. Fra å være spenstige unge gutter til voksne alvorlige menn med kone, barn og forpliktelser. Det har ikke skjedd veldig ofte opp gjennom årene at jeg har møtt på enkelte av de, men noen helt klart! Og da må jeg smile, for jeg husker jo enda hva de skreiv. 

Et tilfelle har jeg møtt igjen på byen. Og da dro han selv frem disse brevene, 20 år etter og kunne si at han mente akkurat det samme som han hadde skrevet den gang da. Hehe, selvsagt bare tull men uansett morsomt. 

Min søster og meg har fått oss mer enn en god latter over disse brevene. Jeg husker spesielt et brev. Et rosa et med hjerter og rosa konvolutt. Dynket i en eller annen parfyme, vet ikke helt hvilken – mann eller dame. Dette var fra en trøndergutt jeg hadde møtt en sommer. Brevet kom vel nærmere jul, og var spekket med kjærlighetserlæringer! Det triste oppi det hele var at jeg ikke kunne komme på hvem han var? Det gikk noen dager før det demret, og jeg kom frem til at han var den ene av tre kompiser som hadde vært der oppe og jobbet på fiskebruk den sommeren. Jøss, det var ingenting som tydet på at jeg var hans store kjærlighet den sommeren, men det var jeg altså! Jeg tror dessverre ikke han fikk noen svar hos meg 🙂

Jeg sendte selv noen kjærlighetsbrev, og da var det å sjekke postkassen flere gang for dagen. Selv om postmannen ikke kom mere enn en gang daglig. Og når svaret endelig kom så var det å knise seg en bortgjemt plass for å lese det. 

Det var tider gitt. I dag er det ikke slik, tror jeg? Jeg har i allefall ikke sett et brev i min postkasse, av det kalibre, på mange år! Det er litt trist at det ikke er slik lengre, for det var virkelig spennende. Men fine minner, ja de er der enda og forsvinner nok aldri 🙂

https://www.facebook.com/lillja.blogg

#Minner #Forelskelse #Kjærlighet #Drømmer #Blogg #Kjærlighetsbrev #Romantikk